Geologiprofessor Allan Krill bryr seg lite om hva alle andre måtte mene om hans egenrådighet i Gløshaugen-systemet. Krill vet han er og blir en raring uansett.

an har pugget tusen siffer av pi og gravd fram dinosaureggfossiler i Frankrike. Han elsker gråstein og har base på et kontor der beskrivelsen kaos blir mild.
    Allan Krill er inkarnasjonen av alle professormytene, men likevel en ensom svale når han taler Gløshaugen midt imot. Først som talsmann for å legge ned sitt eget fakultet. Deretter som professoren som ikke rettet eksamen i protest mot det norske dobbeltsensur-systemet. Slik scorer man ikke høyest på popularitetsskalaen.

rill synes det er deilig å være professor. ­ Man kan i stor grad gjøre det man selv synes er viktig. Det er en fabelaktig frihet som få i samfunnet har. Men jeg utnytter nok denne friheten litt for mye iblant, sier Krill.
    Da hans syn på eksamenssystemet manifesterte seg i brudd på reglementet, hadde han nemlig gått for langt. Ny sensur for 120 studenter har en prislapp på 30 000 kroner.
   – Jeg vantrives med denne sensursaken. Jeg gjorde flere feil her. Det er første gang jeg har mottatt klager etter en eksamen, sier Krill. Han kunne feid saken under teppet, men valgte isteden å fortelle sine studenter at bare den eksterne sensoren hadde gått gjennom oppgavene. Det var en tabbe, men Krill ønsker uansett en debatt om dagens eksamenssystem. Helst hadde Allan Krill sett en amerikansk løsning med to eksamener i semesteret, evaluert av faglæreren. Slik mener professoren at studentene vil få en mye bedre læringsprosess gjennom hele semesteret.
   – Men studentene er vel vant med å ikke få respekt av systemet, sier Krill lakonisk.

aken om professor Krill som hoppet over sensuren spredte seg fra Under Dusken til VG, Aftenposten og Petre i løpet av en dag.
   – Det var min verste dag. Jeg måtte faktisk avlyse en forelesning, noe jeg ellers aldri gjør. Det er ille om venner og kolleger i andre deler av landet tror det er slik jeg er generelt.
    «Lat» er nemlig en betegnelse professoren ikke kjenner seg igjen i. Tvert imot er han kjent som en populær og engasjert foreleser som blant annet bruker 40 dager av året på ekskursjoner med studentene.
   – Disse ekskursjonene er så artige, det er det beste jeg vet. Det er to ting jeg er glad i; stein og studenter. På eksursjoner får jeg veldig god kontakt med begge, ler Krill hjertelig.
    Den glødende interessen for fjell og bergarter hadde han med seg fra hjemlandet USA. Fire år på Universitetet i California ble avløst av Yale der han tok sin Ph. D. Da han skulle ta doktorgraden sto valget mellom Himalaya, Alpene, Appalachene og Kaledoniene og Norges fjell. Dovrefjellet trakk det lengste strået. Men selv om det nå er 20 år siden Krill forlot Californias strender til fordel for norske fjell, innleder han fortsatt annenhver setning på amerikansk vis.
   – Well, jeg har vært veldig heldig underveis, vært på rett sted til rett tid. Jeg har utnyttet de mulighetene som har kommet og er sånn sett litt av en opportunist, ler Krill.
    Allerede som 33-åring fikk han sitt professorat ved NTH.
   – Nå har jeg blitt gammel nok til å ha en del erfaring, men samtidig ung nok til å være litt frekk, litt annerledes. Som utlending får man den friheten at man uansett aldri blir helt som alle andre. Man slipper gruppepresset, fordi man er en raring uansett. Da nytter det ikke å henge seg opp i hva andre mener, men heller finne sin egen tilpasning. Det er en deilig følelse og en situasjon jeg stortrives med, smiler Krill.
    Som barn gikk han på en katolsk skole. Mens alle nabobarna gikk på vanlige skoler, hadde Allan Krill nonner som lærere.
   – Hele verden gjør én ting, mens du selv må gjøre en annen ting. Jeg var nok en raring den gangen også, sier Krill.
    Derfor er ikke Krill redd for å si hva han mener. Blant annet at han ikke finner fakultetet han selv sorterer under hensiktsmessig.
   – Jeg prioriterer fagene og studentene over instituttet, og mener at instituttets fagfelt hører til ulike fakulteter. Andre prioriterer annerledes, sier Krill. I bunnen ligger en mangel på den dype lojaliteten. Krill føler at hans lojalitet tilhører faget geologi og ikke instituttet. På samme måte som han ikke føler noen sterk lojalitet ovenfor hjemlandet USA eller en spesiell by.
   – Mange har en innfødt skepsis til nye ting, men jeg har aldri hatt det i samme grad. Jeg er lite interessert i amerikansk nasjonalisme, for eksempel, men så vokste jeg også opp under vietnamkrigen. Jeg er heller ikke så sterkt tilknyttet min kjernefamilie fra USA, forteller Allan Krill.

er i Trondheim er han imidlertid en familiens mann. De fire barna og kona Alison står i sentrum, og det er på hjemmekontoret på Steinberget han jobber mest.
   – Kontoret her på universitetet er mest til pynt, haha. For å vise fram hvor rotete jeg kan være, ler Krill.
    Fotografen ber pent om bedre lys, og Krill manøvrerer seg gjennom villnisset av papirer og steinprøver mot gardinene.
   – Jeg har visst aldri åpnet disse persiennene før, innrømmer han lattermildt.
    Utenfor kontordøren henger «skrytetavlen», en samling avisutklipp.
   – Jeg har forstått at det lønner seg å bli litt kjendis, da hører plutselig folk på hva du har å si, sier han halvt i spøk. Men ikke helt. Allan Krill har nemlig noe på hjertet, og det handler selvfølgelig om geologi. Krills prosjekt er å markedsføre geologien bedre i Norge.
   – Jeg er en misjonær for tiden. Nordmenn er veldig ivrige på å bruke naturen, men hva er natur? spør Krill.
    Hans svar er todelt ­ biologi og geologi. Og der har geologien litt å ta igjen i skolesammenheng, en ujevnhet Krill betegner som tragisk. Derfor inviterer han skoleklasser på besøk, med håp om at steinknusemaskiner og fossiler av dinosauregg skal vekke barnas interesse.
   – Dette er veldig viktig, og en av tingene jeg liker med at NTH har blitt NTNU. Før var slik lokal virksomhet «ikke vår jobb», sier professoren.
   – Man bør ha en forståelse for naturen rundt seg. Da blir man et rikere menneske, sier Krill engasjert, og legger til at alle nordmenn burde ha et geologisk kart hjemme. Han snakker rolig, men engasjert når vi sitter på kontoret, men blir straks mer ivrig og gestikulerende når vi får en omvisning blant steinprøver og fossiler på instituttet. Viser oss en lekedinosaur av opphavet til fossilet han fant i Frankrike, og peker ut bergarter og mineraler bak glassmontrene.
   – Alt er gråstein for oss, men det er med stein som med fjes. Man ser flere detaljer om man ser nøyere etter, sier Krill med kjærlighet i stemmen.
    Han leker seg stadig med kreative analogier, og sammenligner den norske geologien med en lapskaus. Ingen ferske grønnsaker i lapskausen, akkurat som det er lite «ukokte» bergarter i norske fjell.
    Da Krill studerte til sin doktorgrad ved Yale, irriterte han seg voldsomt over hvor glemsk han var i forhold til medstudenter og lærere.
   – Jeg har dårligere hukommelse enn gjennomsnittet. Det er noe jeg alltid har slitt med. Men det har jo sine fordeler - ting man har lært tidligere blir som nytt igjen! skratter Krill bak brillene.
    Han fant det likevel lurest å gjøre noe med problemet og begynte å utforske systemer for å huske bedre. Tungvinte metoder har deretter blitt bearbeidet til et nytt huskesystem Krill kaller «Pseudonumerology», der tallene blir erstattet av konsonanter man kan lage ord og setninger av.
   – Jeg har tatt patent på navnet, men har ikke lyst til å selge det. Det er som med mobiltelefonen, man må gi det bort i starten. Først når alle vet om det blir det artig å bruke, sier Krill.
    Effekten viste Krill fram på et show i høst der han pugget tusen siffer av pi utenat. Men ennå er pseudonumerologien en huskelek for Krills familie og noen andre. Krill har likevel urokkelig tro på potensialet til sin spesielle hobby.
   – Det kommer til å ta av eksplosjonsartet. Det er jeg helt sikker på. Det er det som er så rart, at det er hobbyen min jeg kommer til å bli husket for, sier Allan Krill. Han er sikker i sin sak.

Av Kjersti Nipen og Christin Hagen (Foto)