Upstairs Secondhand i Trondheim sentrum har gjort salg av brukte plater til
et levebrød. Fredrik Neeb (18) og Sven Eivind Sagmyr (20) ler godt bak
disken når de presenteres for selvmotsigelsen at når folk kvitter seg med
nedstøvete plater, kjøper de dem gjerne i store mengder.
Interessen for vinyl er fortsatt stor. Kundekretsen vår består av alt fra folk som vil kjøpe seg musikk til en billig penge, til innbarka platesamlere, forklarer Neeb, men vi merker på omsetningen når studielånene kommer. Studenter og skoleelever er en stor del av kundene våre.
De forklarer ivrig at hver plate blir vurdert i forhold til kvalitet og utseende.
Vi ser etter riper og hakk, og er det sjeldne plater renser vi dem alltid, sier Neeb, men prisen setter sjefen. Sagmyr forteller at prisen på hver plate er avhengig av om det er en førsteutgave, eller om det f eks følger med plakat i platen. Mens vi står og snakker, kommer en kar i slutten av tretti-årene bort til disken, og ber Neeb holde av en plate til ham. Neeb klistrer en liten lapp på platen, og legger den ut på bakrommet.
Her ser du et klassisk eksempel på en samler. Han har sikkert funnet en pent brukt førstegangsutgivelse, og har ikke råd til den for øyeblikket. De kommer som regel igjen seinere på dagen eller i morgen og kjøper den, forklarer Neeb, mens Sagmyr springer for å skaffe vekslepenger.
Neeb forklarer at de fleste diskjockeyer har gått tilbake til vinyl. Fartsstyringen på platespilleren gjør det mulig å mikse sanger, og det er viktig for en DJ. Sagmyr er tilbake, og skyter inn:
All ny tekno blir først utgitt på vinyl. En teknolåt blir gjerne en undergrunnshit, og plutselig vil alle ha den. Først da havner teknolåtene på CD. I butikken har vi mange bra teknolåter på vinyl.
Neeb og Sagmyr demonstrer ulike former for tekno for oss, og lovpriser «verdens beste platespiller» Technics SL/1210, som de har i butikken!
En DJs drøm, bedyrer Sagmyr.
Av og til når sjefen er borte burner vi opp volumet på teknoskivene, og da blir det alltid stappfullt av folk og kjempehandel. Men det må du for Guds skyld ikke skrive. Sjefen er ikke helt glad i så høyt volum, gliser Neeb litt nervøst.
Du kan gjøre så mye mer utav vinyl enn CD, f eks farget vinyl, plakatcover, uregelmessig form og picture disc. Baksiden på en CD er alltid lik, sier Siri Bjoner (23), som er PR-ansvarlig på Oslo Rockfestival og vakt på Sentrum Scene. I 1994 arvet hun en liten slump penger, og startet plateselskapet Siri Rekkårds.
Hvor nyter man det grafiske arbeidet bak coveret best? En CD på tolv
cm, eller en LP på tretti cm? spør hun. Svaret gir seg selv. Likevel
mener hun at hvis en vil nå ut til «folket», må en gi ut CD. Bjoner
ønsker å komme ut på et «bredere» marked for å spre kunnskap ved hjelp
av musikken. Det er årsaken til at hennes neste prosjekt en
antirasistisk dobbel-CD med to hefter om innvandring kommer på CD.
Beklageligvis er det lettere å nå ut til biblioteker, skoler og butikker med CD, sier hun. Likevel gjorde Siri Rekkårds seg sterkt bemerket da det gav ut split singelen «Pest & kolera» med Dead Gerhardsens og Svartidaudir. Marte Gehardsen kommenterte surt:«Jeg trodde dere visste hva jeg mente om den saken!» da hun ble tildelt singelen, og Puls spanderte to sider på bandene og utgivelsen. I denne måneden gir Bjoner ut Origami Erotika, Bøyen Beng og Terranoidz på farget vinyl. Hun innrømmer at det er noe nostalgisk over vinylen.
CDen er et produkt av datarevolusjonen vi lever i. Den brukes til CD-rom, musikk og filmer, mens vinylen har kun én funksjon: spille musikk! smiler hun, dessuten blir lyden på CD ofte altfor klar. Det ikke uten grunn at band som Beastie Boys legger på ekstra støy på CDene sine.
Bjarte Andre Olsen (30) fra Karmøy i Rogaland driver pønkselskapet Snack Ohm Tapes, og gav i fjor sommer ut samle-LPen «Rattus Norvegicus». Vinylutgivelsen var helt bevisst ifølge Olsen, og han tror ikke at han ville solgt mer om platen forelå på CD.
Lyden er mer syntetisk på CD enn på LP. Derfor liker jeg ikke CDen. Jeg kjøper helst musikken min på plate, sier Olsen.
I motsetning til alle som hevder at vinylen om få år vil være død, begravet og glemt, påstår Olsen hardnakket at LPen ikke vil forsvinne.
De tidligere østblokklandene presser fortsatt vinyl, og er generelt billigere i prisen enn her i Vesten, opplyser Olsen.
«Rattus Norvegicus» ble presset i Tsjekkia, og blir i dag blant annet distribuert til Polen, Tyskland, Spania og Finland. Ifølge Olsen er tyskerne svært interessert i gammel og ny norsk pønk; særlig på vinyl.
Tyskeren som driver plateselskapet Scum, var ikke interessert i å distribuere «Rattus Norvegicus» hvis den var på CD. Han mente at CDen er et ledd i forbrukerkarusellen. Gamle LP-utgivelser blir nyutgitt på CD, og så kjøper folk den samme musikken om igjen.
En av de viktigste fordelene med vinyl, er i følge Olsen at man lytter mer
bevisst til musikken.
Setter man på en CD, har man musikk i sytti minutter. Den står og sviver i bakgrunnen, og til slutt hører man ikke lenger etter, slår Olsen fast.
Fritjof Jacobsen (26), journaliststudent og vokalist i Oslo-bandet Gluecifer, deler langt på vei Olsens oppfatning.
CDer blir ofte for lange. De fleste band kunne med fordel ha kappet bort fire til fem låter. Vi kommer definitivt ikke til å gi ut CD før vi har bra nok stoff til femti minutter, sier Jacobsen.
I fjor gav Gluecifer ut sin første singel på selskapet Hit Me Records. Den ble godt mottatt, bortsett fra ryktene om at flere ungdommer i Skien skal ha forsøkt limposesniffing med lyst og iver etter å ha hørt på platen.
Det var helt bevisst fra vår side å gi ut singel. Singler var det første vi begynte å høre på. Det er noen få minutter med musikk, og så er den ferdig. Billig å gi ut, kult format og rask å ha med å gjøre. Kanskje er singelen et av hovedsymbolene på pønkrock? undres Jacobsen.
I mai kommer Gluecifer med en ti-tommer på Hit Me Records, og på spørsmål om hvorfor de ikke gir ut mini-CD, kommer det et lettere irritert svar.
Mini-CDhmfrdet er utrolig teit. Mini-CD er liksom ingenting. Ikke kan du ta særlig betaling for den heller, mumler Jacobsen.