Kjersti har alltid vært opptatt av religiøsitet og mystikk, uten at hun har noen personlig tilknytning til jødedommen.
Mystikk er et universelt religiøst fenomen. Vi finner for eksempel likhetspunkter mellom islamsk, jødisk og kristen mystikk. Men hovedtankene i Kabbala kommer fra jødedommen selv.
Det var gjennom et Kibbutzopphold i Israel at Kjersti for alvor ble nysgjerrig på Kabbala. Der traff hun flere som var involvert i religionen, og hun begynte å undre seg over hva som får mennesker til å bli så rigide.
|
|
| FASCINERER: Kabbalas mystikk fascinerer Kjersti Tokstad |
Målet for Kabbalamystikken er å bli forent med Gud, som de utstyrer med en rekke indre egenskaper. Mystikerne ville avsløre Guds skjulte liv. Dette står fjernt fra den tradisjonelle jødedommen.
Tradisjonelt innen mystikk tror man at menneskeånden er forbundet til materien der den ikke finner hvile. Jødene ble med forvisningene fra Palestina et vandrende symbol på denne skjebnen, en sjel i eksil. Kabbalistene ville opphøre dette eksilet. Gjennom pusteøvelser, askese og magi søker utøverne syner. Via ekstase møter de Gud.
En ny type jødedom oppstod rundt år 70, da jødenes andre tempel ble ødelagt og de ble fordrevet fra Palestina. Denne andre fordrivelsen omtales som diasporaen. Merkavah, vognen, er navnet på denne epoken. Grunnboka i Kabbalismen er Sepher Yetzirah, skapelsens bok. Det sies at Gud dikterte den direkte til Adam.
De første kabbalistene var lærde menn og rabbinere. De mente Kabbala skulle forbeholdes de innvidde, derfor all mystikken rundt den.
På tolvhundretallet kom boka Sepher ha Zohar, lysets bok, fortsetter Kjersti. Med denne hadde kabbalistene et ferdig utbygd tankesystem. Zohar ble høydepunktet i kabbalismens historie. Geografisk sett var det i områdene rundt Provence og i Nord Spania at kabblistene hadde slått seg til. Det ble viktig for dem å spre budskapet, slik fikk resten av verden kjennskap til trosretningen.
Lurianismen, den tredje epoken, kom på femtenhundretallet. Jødene ble kastet ut av Spania i 1492 og spredte seg i middelhavsområdet. De tok med seg Kabbala som fikk stor innflytelse på resten av jødene.
Byen Safed i Galilea ble kabbalistenes nye senter.
Kjersti forteller at denne tiden var spesielt hard for jødene. Etter kosakkopprøret i Polen og Ukraina på midten av sekstenhundretallet, der en fjerdedel av alle verdens jøder ble nedslaktet, ble jødene desillusjonerte. De hadde behov for en forløsning og var lei av å være i eksil. Forventningene om Messias komme var store, og falskneren Sabbatai Zwi ga seg ut for å være Frelseren. Han fikk en stor tilhengerskare. Men da han ble fengslet i Tyrkia og der fornektet seg selv, var jødene igjen knust.
Det er i denne vanskelige perioden hassidismen har sitt inntog, ledet av Ba´al Shem Tov. Parallelt med utviklingen til den europeiske pietismen på syttenhundretallet vokser den siste epoken av Kabbalaen fram. Etter få år omfattet den nesten alle jødene i Øst-Europa.
En del rabbinere tok avstand fra det som skjedde, men det bremset ikke kabbalistene.
Hassidismen er en svært lukket og ortodoks del av jødedommen. Fordi jeg ikke er jøde selv, og fordi jeg er kvinne vil jeg ikke komme inn i noe fellesskap. Hassidene er opptatt av å omvende andre jøder, men du må være født jødisk for å få innpass i bevegelsen.
Det er et himmelvidt sprik mellom dagens hassidisme og slik den var da den først oppstod. I begynnelsen var den i likhet med pietismen, en livsbejaende, antiintellektuell trosretning. Kjersti snakker om en emosjonell religion som kom rett fra hjertet, en religion basert på inderlighet og humor.
Hassidene brøt med studiet av Talmud, den tradisjonelle jødedommens helligste bok. Det var viktig for dem å leve det de trodde på, ikke bare snakke om det. Det var en folkebevegelse på grasrotplanet. De var opptatt av sang, dans, god mat og visdomsfortellinger. Å være trist var å hindre sjelens utfoldelse. De ville ikke fornekte verden eller det kroppslige. Alt var en del av verden og skulle man forbedre den måtte man ta alle faktorer i betraktning. De hadde ikke den strenge fornektende livsstilen til dagens hassider.
Dersom noen for eksempel tilsto at de spilte kort kunne rabbineren le og si at det var jo bra, slik lærer man å konsentrere seg. Denne latterliggjørelsen var kanskje mer virkningsfull enn formaninger. Rabbinernes holdning var at det måtte være mye synd før Gud brydde seg.
Fra sent på attenhundretallet og til slutten av andre verdenskrig flyktet mange av Europas jøder til USA, den nye verden. De hadde ingen røtter der, ingen kultur, og Kjersti mener det er mye av grunnen til den store forandringen i væremåte.
Det var viktig for de nye innvandrerne å bekjempe antisemitismen, og å bygge seg opp en religiøs base. Gamle tradisjoner ble levende. Psykologisk sett vil en gruppe vektlegge gamle verdier når den trues utenfra.
Bevegelsen har egne skoler og barnehager, med strenge regler for akseptert adferd og oppførsel. Blant annet får ikke lærerne ta med noen bøker eller stensiler på skolen som ikke er godkjent av rektor. Ingen aviser eller avisutklipp får taes med inn på skolens område, eller leses hjemme. Elevene har ikke lov til å diskutere tema som religion, sex, partnere, kvinnesak og massemedia i skoletiden. Studiet av Talmud har igjen blitt viktig.
Reglene er nok så strenge fordi de er redde for at andre tanker kan slå tvil blant elevene, antar Kjersti.
Hassidene bekjemper alt de mener står for moralsk forfall. Til og med klærne deres er gammeldagse og konservative. Kvinnene må gå i skjørt og dekke til håret, mens mennene har lange sorte frakker, hatt og en lang hårkrøll som stikker ut ved hvert øre.
Kjersti mener at de ikke ser noen grunn til fornyelse siden de forventer at Messias kommer snart. Utvikling blir irrelevant da denne verden bare er en interimverden.
Selv om de lever i et lukkede samfunn har de utrolig stor makt, sier Kjersti. Både politisk og økonomisk. Det er en interessant tosidighet, hassidene er opptatt av å føre landet framover mens de samtidig vil bevare det gamle.
Dersom du bryter med troen blir du utstøtt fra både det hassidiske samfunnet og fra familien. Denne prosessen er beskrevet i endel bøker, blant annet i Chaim Potoks bøker om Asher lev. Elie Wiesel og Martin Buber har også skildret hassidismesamfunnet.
Kjersti er opptatt av kunst og kulturbegrepene innen ortodoks jødedom og funderer på å la det bli hovedtema i oppgaven hennes.
Bibelen har et billedforbud og det samme har islam. Kanskje kan jeg trekke noen tråder mellom de to religionene. Jeg synes også at kunst/kultur perspektivet innen hassidismen er spennende. Jeg vil ta fatt i konflikten mellom det verdslige samfunnet og hassidenes lukkede samfunn.
Men hun vil ikke si bestemt hvordan oppgaven blir til slutt.
Jeg finner stadig interessante ting jeg gjerne skulle hatt med. Det er sant at vegen blir til mens du går fastslår hun, og fordyper seg videre i den jødiske mystikken.