Caféliv

Alskens verdikommisjoner kan ikke måle seg med «the real thing»: Småprat mellom små mennesker på små caféer i en småby.

Café gåsa

SKROTNISSE: Edgar Pedersen og frue startet Café Gåsa for fem år siden. Navnet på cafeen kom av gåsa de hadde gående i bakgården.

* sted: bakklandet 

* serverer: kaffe, te, pils, vin, småretter og middag 

* priser: midt på treet 

* klientell: alt og alle 

Gåsa har en egen trang atmosfære. Det er smalt mellom de antikke møblene, men ikke for trangt. Her er det god plass for det sosiale liv, en god latter og ei trønderskrøne. De gamle tømmerveggene er dekorert med de rareste ting. Under praten med Edgar, mannen som etablerte gåsa for fem år siden, innrømmer han at han er litt av en skrotnisse. Mens vi sitter ved «bordet», eller rettere sagt en gammel høvelbenk, smiler og hilser Edgar på alle som kommer inn døra. Og de hilser tilbake. Dette er stedet for alle. Bordene rundt oss er tett befolket av alle slags mennesker fra alle sosiale lag. Studenter, akademikere og mannen i gata, for å nevne noen. «Det er rom for alle i herberget», forteller Edgar. 

Det er plass til 50-60 personer, med drikke for den tørste og mat for den sultne. 

Ved et av de større bordene sitter fire studenterjenter og koser seg. To er habile café-jenter, mens de to andre er fra Oslo. De forteller om et café-miljø i Oslo som ikke eksisterer lengre. Det var kun på bohemenes tid. Og de savner det. De habile trives på «Gåsa». Sier de. Det er søndag, og kanskje sitter det noen tømmermenn og hamrer i hodet på dem, men de ler. Og drikker. Kaffe. 
 

Dromedar Kaffebar

NYTELSE: På Dromedar Kaffebar serveres det kun i kopper og glass. Mangelen på det kulinariske ser ikke ut til å påvirke mengden av besøkende.

* sted: bakklandet 

* serverer: hovedsaklig kaffe, kaffe og atter kaffe 

* priser: forholdsvis billig 

* klientell: mye studenter 

Det skal liksom være liten plass på café. På Dromedar er det knøtt-liten plass. Det er plass til 25 personer innenfor de varme kulissene. Den enkle innredningen minner om siste besøk hos IKEA, uten at det trenger å bety noe negativt. IKEA er kult. Og det er også Dromedar. 

Gjestene på denne cafeen er litt yngre. Praten går lett på alle bord, om tunge ting. Vi oppnår kontakt på ett av bordene, som er fylt med studenter fra kunstakademiet. De liker seg her. Studentvennlige kaffepriser bidrar med sitt. Fire av de åtte ved bordet er svenske. De forteller om cafésituasjonen i Sverige versus situasjonen i Trondheim. 

-I Sverige «fiker» vi. Her går vi på café. Dessuten er det dyrere i Sverige. 

Når de «fiker» i Sverige går de altså på café. Det er godt å vite. 
 
 
 

Palmehaven Restaurant

KOSTBART: Jorun er en av fem pene damer i pene pelser som møtes på sitt faste bord i Palmehaven hver onsdag klokka tolv.

* atmosfære: stivt 

* sted: inne i hotel Britannia 

* serverer: kaffe, lunch, middag 

* priser: dyrt 

* klientell: fruentimmere fra øvre Singsaker 
 

Palmehaven er café om dagen og danserestaurant med utsøkt meny om aftenen. De åpnet 17. mai i 1918 med pomp og prakt og har siden preget bybildet som «byens fineste». Galiant og glatt. Inngangen på Hotel Britannia fungerer som en psykologisk sperre for oss småborgere, selv om hovmesteren bedyrer at alle går på Palmehaven, men man trenger ikke annet enn det blotte øye for å føle overklasseatmosfæren. De små fruene drikker ikke kaffe på normal måte heller, der de sitter ved sine bord. Lillefingeren peker hovent ut fra Evergoodkoppen og rett vest. 

Stedet har 240 sitteplasser og egen pianist. En italiener som har spilt der i 30 år. Palmehaven er sikkert byens eneste med egen gartner som steller de digre palmene i hallen. Tarzan ville ha likt seg i denne mauriske haven. Singsakerdamene har egne bord. Hovmesteren kan fortelle at det oppstår pinlige scener hvis de ikke får sitte på plassene sine. 

Hver lørdag står de samme damene trippende i kø før «haven» åpner. Her er det snakk om prestige. Med et tynnslitt studentbudsjett kan det anbefales å stå utenfor og sniffe inn lukta av smørbrødene til femtifem kroner i stedet for å trampe inn på parketten med utgåtte militærsko. 
 

Larssen Café

* sted: midt i Thomas Angellsgate 

* serverer: pils 

* priser: billig. Cafeen har størst omsetning rundt den 20. 

hver måned 

* klientell: gamle sjømenn med et visst tørstebehov 

Byens eneste «brune» café. Her finnes ikke spor etter studenter. Dessuten er det under tvil at noen av de som vanker her noengang har vært studenter. Sytten glade gutter og to jenter sitter som støpt i skinnstolene. I en av dem sitter Knut og spiller trekkspill. «Nidelven stille og vakker du er...», og alle stemmer i. En av gutta tar godt tak i en av damene på lokalet og svinger seg til trekkspill og god gammel whiskylatter. Det minner mer om et dårlig «nachspiel». 

Larssen var nazikafe under krigen. Og den har tradisjoner. Våre besteforeldre kan sikkert fortelle historier fra Larssen da de var unge, historier fra svunne år. Gutta har det moro, men kommer du inn, uten noen form for tilknytning til miljøet, kan det bli farlig. (P.S Under Duskens fotograf ble angrepet av en villstyring av en dame under besøket.) 
 

Café Dalí

* sted: krambugata 

* serverer: kaffe og hjemmelagde kaker 

UNGT: Det er sjelden pensjonister på Dalí. Miljøet er pulserende på cafeen hvor mennesket er kunsten.

* priser: jepp 

* klientell: lett blanding 

Dalí kan virke skremmende på noen, ikke minst fordi mange av gjestene kan komme til å gi uttrykk for at de er intellektuelle. Ola Nordmann er der, men kommer bort i mengden av svartkledde brilleslanger med ymse hårfarge. 

Interiøret er spesi. Det er snedig kunst på veggene; ser ut som om en mannsfigur forgjeves prøver å trenge seg gjennom veggene og ut i det lyse rommet. Dette forklarer Dalí`s konsept: «Mennesket er kunsten». Kuult får en si. Barkrakkene er gamle traktorseter sveiset fast til barkrakkbeinet. 

Prisnivået er bra, og menyen er smakfull, eksotiske retter både til middag og lunch. Hele dagen serverer de hjemmelagede kaker med frukt og bær. 

Går en ned ei trapp, kommer man til ei bule som leies ut til lukkede lag. I helgene fungerer bula som diskotek med eggende rytmer. Kjelleren er et fint sjekkested, men oppe i caféen kan du få problemer, for der er det temmelig lyst for oversminkede damer. Med forbehold om at gutta går etter utseende, da. 
 

Erichsen Café og konditori

* sted: midt i nordre 

* serverer: det meste, inkludert byens peneste småkaker 

* priser: midt på treet 

ELDST: Vinduene på Erichsen er blitt kult. Ut mot byen og Nordre. Vindu ut mot verden i respektable 148 år.

* klientell: alt som kan krype og gå 

Trondheims mest tradisjonsrike café. Stedet har vært i den samme familiens eie i fem generasjoner, helt siden 1856. Det er godt og stille her, selv om folk går inn og ut hele tiden. Det eneste som kan sies om interiøret er at det passer utmerket til stedet, til de kreative kakene og folket som er her, som er alt fra sultne studenter til feite advokater. Og stolene er gode å sitte i. Det er ingen musikk her. Ingen høy dunkdunk-musikk eller ekkel heismusikk som siver ut av støvete høyttalere. Det er bare rolig, men nå i det siste er det blitt utested på kveldstid med band på fredagskveldene. Hovedregelen er at musikken må passe stedet. Med andre ord: jazz og blues. 

For tjue år siden var Erichsen et yndet sted om fredagskveldene, for da samlet studentene seg her for å diskutere hva de skulle gjøre i helga. I dag sitter det studenter her og jobber med gruppearbeid. Ved nabobordet deres sitter to gamle damer og nipper. 

Erichsen har høy bondefaktor. Dette er stedet gårdbrukerne drar til når de er på den årlige byturen sin. 
 

Kaffehusenes historikk

Disse stedene var viktige møtesteder for det offentlige liv, det vil si datidens kunstnere, intellektuelle og politikere. Foruten kaffe ble det servert kakao, finere kaker og iskrem. Kaffehusene i London var særlig berømte. 

Til Norden kom kaffehusene først på begynnelsen av 1700- tallet. 

Omkring 1830 får vi det franske ordet «café». Samtidig begynner bakere og konditorer å servere kaffe. På forunderlig vis ble disse stedene oppfattet som kvinnenes alternativ til de maskuline kaffehusene. 

På de finere kafeene ble det på slutten av 1800-tallet vanlig med musikkunderholdning. 

Kafeene beholdt sin posisjon som møtested for kunstnere og intellektuelle. De «fineste» var liksom bohem-kafeene i Paris. I Oslo var den tidligere Teaterkafeen og Grand Café de beste kafeene.