— Vi får betalt i applaus

Vi møtte Valkyrien Allstars på Lyche før konserten deres under UKA-25.

Bandet har den typen selvsikkerhet du bare får etter tjue år med turnébuss, dårlige hotellfrokoster og applaus som valuta. De er et band som ikke lenger blir nervøse – bortsett fra på store kvelder som denne.

– Vi har gjort det så mange ganger at vi blir ikke så nervøse. Men når det er sånn som dette, en stor konsert, da blir man litt skjerpa. Det er litt ekstra, sier sanger Tuva Syvertsen.

De har roen til folk som har stått i det meste, men blikket til noen som fortsatt ikke tar det som en selvfølge at det skal gå bra.

Gammelt og nytt

Valkyrien Allstars har lenge vært med på å dra folkemusikken ut av museumsmonteren og kastet den rett inn i klubblokalet. De siste årene har Norge fått en liten vise-renessanse med band som ULD og Hersleb Visekollektiv — og med et generasjonsskifte som har begynt å synge på dialekt igjen.

Det er ingen tvil: Folkemusikk har blitt pop. Og den appellerer til ungdom på en måte den kanskje ikke har gjort siden 1800-tallet. Bunaden er byttet ut med dongeri, men ungdommen klør fortsatt etter å høre visesang.

På spørsmål om hvorfor publikummet deres har blitt yngre, bryter Valkyrien Allstars ut i latter. 

— Kanskje har musikken vårt blitt kulere, og det er derfor, sier Syvertsen.

Hun balanserer mellom selvironi og velfortjent selvskryt. Vi skyter inn:

— Det er kanskje litt mindre folkemusikk?

Trommis Martin Langlie har et svar på hvor det folkemusikalske i musikken deres har blitt av.

— Den er litt bedre gjemt? sier han, og alle ler.

Det er egentlig en perfekt beskrivelse av Valkyrien Allstars anno 2025: Folkemusikken ligger fortsatt i ryggmargen, men nå er den kledd opp i nye klær. Litt synth, mer gitar, og uforutsigbart bra.

— Vi lager musikk som føles ekte for oss; ikke musikk som skal passe inn i noe, forteller Syvertsen.

Øl, ærlighet og applaus

Når man intervjuer et rockeband må man selvfølgelig spørre hva slags øl de foretrekker. Da går samtalen fra eksistensiell til folkelig på tre sekunder.

— Dahls er dritgodt, sier trønderen Langlie.

Valkyrien Allstars er like opptatt av godt øl som god lyd, som enhver rockegruppe med respekt for seg selv er. Men det er turnélivet som er blodet i årene deres. 

— Vi får jo applaus på jobb, da, sier Langlie, med et smil om munnen.

Langlie forteller videre om arbeidshverdagen som musiker.

— Man får spilt for folk. Man har laget så kul musikk. Musikk er jævla viktig. Det gir jævla mening å holde på med. Og så har vi laget så bra musikk vi får til.

Det er ikke snakk om å virke pretensiøse; de sier det som det er. Stoltheten er ekte, men pakket inn i den avvæpnende ærligheten til folk som har spilt i både Operaen og naust.

Jo rarere, jo bedre

Når temaet glir over til konsertsteder, blir de nesten sentimentale.

— Trondheim er bra. Men jo rarere, jo bedre, egentlig. Vi har spilt i naust på Senja og små steder over hele landet. Det er noe koselig med å ha folk litt oppi trynet. Det er koselig, sier Syvertsen.

Hemmeligheten bak bandets suksess ligger kanskje i nærheten og latteren. I følelsen av at musikken fortsatt er et sted de møtes, ikke bare et yrke.

– Vi kjenner hverandre så godt at jeg kan skrive noe og så bare prøver vi det. Hvis det ikke høres fett ut, så sier noen ifra, forteller Syvertsen.

Det er en form for brutal ærlighet som bare fungerer når du faktisk er glad i folkene du spiller med.

Fortsatt sultne

Storsalen er tettpakket. Ølen skummer, folk dytter hverandre med høflig intensitet og Valkyrien Allstars går på scenen med akkurat den balansen av lekenhet og alvor som gjør dem så lett å like. 

De spiller med et glimt i øyet og en følelse av at de kunne vært hvor som helst, men akkurat nå vil de helst være her. 

Kanskje er det nettopp det som er Valkyrien Allstars sin hemmelige ingrediens: Mellom felen, synthene, latteren og ølen ligger en kompromissløs frihet. En påminnelse om at du faktisk kan være både kul og ektefølt samtidig.