Trygt, men godt fra Highasakite

Highasakite sin første konsert gikk av stabelen allerede klokken 18, men det virker ikke til å ha særlig stor innvirkning på oppmøtet på kveldens andre konsert. Ekstrakonserten drar nemlig med seg en bred palett av mennesker i alle aldre; gamlisene inntar raskt tribunen, mens ungdommen nøyer seg med gulvet.

Bak et imponerende sceneforheng står bandet plassert midt på scenen med en tronende Ingrid Helene Håvik bakerst. «Under the same sky» og «I just moved here» beveger seg sømløst over i hverandre, kun avbrutt av forhenget som daler ned til publikums store begeistring.

Highasakite er et band som ikke krever noe særlig introduksjon. Med sin alternative popmusikk, må låtene deres sies å ha festet seg på enhver nordmanns hjerne. Likevel er det fortsatt bandets tre første album som nok har satt dypest spor blant folk, noe som reflekteres i kveldens repertoar.

Etter et omfattende besetningsbytte, har bandets siste utgivelser i større grad vært preget av en tyngre pop-staffasje. Følgelig er også de tidligere låtene kledd i en tyngre tromme- og bassdrakt i kveld. Det funker ofte bra, men med jevne mellomrom dukker savnet etter noe mer organisk opp. Et eksempel er i fantastiske «Lover, Where Do You Live?», der bare en litt mer markant gitar-snert hadde vunnet undertegnede helt over.

LES OGSÅ: Her er Trondheims beste leseplasser.

Håvik veksler stadig på å stå foran og bak bandet. Variasjonen funker fint og bidrar til at de rolige låtene oppleves mer følsomme. Dette vises spesielt godt når hun trer frem i røyken under et av kveldens høydepunkt, «Keep it alive». Det er i stor grad Håvik som styrer showet, mens bandet jobber flittig i kulissene. Under «Autopsy» får likevel bandet fri utfoldelse i et tøft elektronisk parti, noe som makter å dra opp stemningen selv tidlig en lørdagskveld. Ellers gjør bandet lite ut av seg og uten videre bandintroduksjon glemmer man dessverre litt at de er der.

Det vi får servert i kveld er først og fremst en gjennomkomponert opplevelse. Både lys, bilde og lyd komplementerer hverandre og binder sammen konserten. Den strikte produksjonen har likevel sine begrensninger: Når det omsider blir mørkt i salen og publikum blir gitt refrenget på «Golden Ticket», virker alle smått overrasket, og det går litt for mange takter før publikum er på banen.

Det blir ikke plass til «Hiroshima» eller «Samurai Swords» denne gang, men med nærmere 90 minutter uavbrutt musikk, er det et salig publikum som vakler ut av Storsalen til tonene av «Rocket Man».

LES OGSÅ: Pstereo: jakten på identitetskrisa.