Kommentar
Vi trenger flere festbremser
Det er viktig for Norsk kulturliv at vi fortsetter å stikke kjepper i hjulene for selskaper som Superstruct Entertainment som eier selskapet som arrangerer Øya
Jeg har stilt opp i Tøyenparken år etter år. Jeg har danset i gjørmen, drukket overpriset pils og opplevd konsertøyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. I år står flere av mine favorittartister på plakaten. Det svir å ikke skulle stå foran scenen når de går på.
Men det er ikke en livsnødvendighet å gå på festival. Og for meg er ikke en konsertopplevelse verdt prisen av å fylle lommene til et investeringsselskap som eierne av Superstruct Entertainment Kohlberg Kravis Roberts (KKR).
Det er ubehagelig å være den som trekker ned stemningen,men vi kan ikke være mer opptatt av å vise frem fargekoordinerte festivalantrekk i Tøyenparken enn katastrofen i Gaza, da er det på tide å dra i nødbremsen.
Dette er ikke noe nytt. Mens Norge sto på hodet under sommerens fotballfest, samlet folk i Gaza seg foran skjermene for å få en 90 minutters pusterom fra en ellers uopphørlig hverdag med død og ødeleggelse. Mannen som organiserte disse visningene, bistandsarbeideren Mohamad al-Wahidi, ble drept av en israelsk missil like før kampen mellom Egypt og Argentina.
Festen fortsatte i Norge.
Og vi fortsetter med å feste videre på Øya.
Det er vel og bra at Øyafestivalen har vedtatt etiske retningslinjer og tatt avstand fra KKR sine investeringer i den israelske militærindustrien og bosetningene på Vestbredden. Da kan man vel sjekke at palestinaskjerfet matcher årets outfit og rulle ut Instagram-karusellen med god samvittighet?
Men skriftlige erklæringer endrer lite i praksis.
Selv om Palestinakomiteen har uttalt at Øya har møtt noen minstekrav og derfor ikke lenger er et prioritert boikottmål, har leder Rami Samandar vært tydelig på at de overhodet ikke har gitt Øya noe «godkjent-stempel» i Klassekampen tidligere i sommer.
Eierskapsbåndene via Superstruct til giganten KKR, og selskaper som Palantir, består.
Motstanden nytter, Øya har tatt små steg i riktig retning. Men vi trenger at flere orker å være festbremser. Vi må tørre å si at dette ikke er den kulturindustrien vi ønsker oss.
Kultur er makt. I stedet for å sende billettpengene våre til internasjonale finansgiganter, bør vi støtte alternativene som faktisk finnes. Vi kan aksjonere ved å velge annerledes. Ved å heie på lokale, uavhengige festivaler som drives av brennende engasjement framfor avkastning.
Vi i musikkpressen har et ansvar. Vi bør ikke ukritisk skape blest for aktører som setter profitt foran menneskeverd.
Det er vondt å gå glipp av favorittartistene sine. Men det er myeverre å akseptere en kulturbransje som normaliserer forbindelser til folkemord.
Musikkglade sjeler trenger ikke skamme seg for å gå på konsert. Men vi må tørre å kreve at kulturen vi samles om har hjertet på rett plass.
