Festivalanmeldelse
Øyafestivalen 2026
Med alt fra svevende elektronika, suggererende DJ-sett, sjelevrengende rock og hiphop på høyeste nivå hadde Øya noe for alle.
I fjor møtte Øyafestivalen en omfattende boikottkampanje. I år er bildet annerledes: Festivalen har oppfylt PACBIs krav og prioriteres ikke lenger for boikott av Palestinakomiteen, selv om kritikken av eierskapet består. Solidaritetsarbeider Mads Gilbert, som selv står på festivalområdet med Oslo Solidarity, spør derfor: «Hvorfor skal vi boikotte det?»
Debatten er ikke over, men musikkjournalistikken kan ikke stoppe av den grunn. Mens fadderuka har herjet i Trondheim, har vi fra Under Dusken jobbet grundig den siste uken av sommerferien. Her er konsertene som bør gi ferske trondheimsstudenter festival-FOMO.
Oklou - Onsdag på Sirkus
I Trondheim assosierer vi navnet Circus med trangt lokale og Hiroshima-shot. På Øyafestivalen, betyr Sirkus scene elektronisk pop polert til de grader. Musikken hennes er minst like elegant som hennes navn: Marylou Vanina Mayniel.
Med kun to album bak seg, Galore (2020) og choke enough (2025), er det ingen store overraskelser på programmet. Overvekten var på hennes nyeste materiale og hun ga spesielt utrop til Bladee, som fikk mye jubel.
«thank you for recording» var som en drøm live, og teksten beroliget usikkerheten jeg fikk av hyppig bildetaking under hele konserten. «obvious» og «ict» kunne publikum utenatt og Oklou var virkelig på hjemmebane.
Høydepunktet må ha vært «take me by the hand». Sammen med underscores har de lagd en synt-melodi som fester seg på sekunder og varer i timesvis. Opp til flere ganger nynnet folk melodien også før konserten startet. Enda bedre fungerte den live. Publikum sang høyere på synt-linjen enn på den faktiske teksten, noe som bare understreker hvor nydelig den er.
«Thank you very much» sa hun med den tykkeste franske aksenten før hun forlatte scenen. Det var så sabla bra!
Geese - Torsdag på Vindfruen
Når jeg så Geese på lineupen til Øya hevet jeg øyenbrynene, med positivt fortegn. Bandet har på kort tid samlet en kult-lignende tilhengerskare. På festivalen var det ikke The Cure, SOMBR eller Nick Cave & The Bad Seeds merch jeg så mest av, det var Geese. Målgruppen er tydelig: gærne, hyggelige folk, overrepresentert av menn med langt hår.
Det er kanskje ikke så rart, om man vet hvem frontmann og vokalist Cameron Winter er. Han fortjener mye skryt. Vokalen hans er noe helt for seg selv, både i sine soloverk, men også for Geese, den er like rørende som den er infiserende. Det kan sies i enda større grad om hvordan han sang live.
De spilte en blanding av slagere og sjeleknusende låter. Det var en unik opplevelse å gå fra være på gråten til å søke ly for voldsomme moshpitter i løpet av sekunder.
De avsluttet med «Trinidad», hvor Winter skriker om og om igjen: «There’s a bomb in my car!». Det var en fantastisk eksplosjon av en avslutning av det som virkelig var en berg-og-dal-bane av følelser og lyder.
Dette var Geese sin første konsert i Norge, og neppe den siste. De spiller så dyktig at man skulle trodd det faktisk var en bombe i Winters bil, som ville detoneres om de ikke gjorde det. «spill god musikk, eller så skyter vi». Blandingen av dyktighet og desperasjon skinner skarpt igjennom.
Ninajirachi - Fredag på Klubben
Ifølge recordsetter.com er verdensrekorden å smile i strekk to timer og to minutter. Uten å prøve nærmet jeg meg den rekorden under Ninajirachis DJ-sett på Øyafestivalen.
Ninajirachi har tatt EDM-verdenen i sin hule hånd etter at hennes kritiske anerkjente album «I Love My Computer» kom i fjor sommer. Damen fra andre siden av kloden (Australia) leverte et sett som fikk publikum til å føle seg som de var på en annen planet.
To onkler ved siden av med poengterte at dette var det yngste publikummet de hadde opplevd så langt på festivalen, jeg støtter den observasjonen. Å på samme måte som de unge er fremtiden, tror jeg Ninajirachi er fremtiden.
Fra første sekund var hun med og hoppet og danset på lik linje med publikum. Med spilling og overganger som var kreativt, ambisiøst, spontant og uforutsigbart var dette mitt personlige høydepunkt av festivalen. Selv om det var hennes første gang i Norge hadde hun med seg en ikke-utgitt låt med underscores og i tillegg fikk en av hennes låter en live-debut.
Jeg gleder meg allerede til hennes neste konsert!
Clipse - Fredag på Vindfruen
Clipse har spilt på Øyafestivalen før. 18 år siden, i 2008. Man skulle trodd alt de har gjort siden er å øve til denne konserten. Pusha T og Malice fremførte rap på aller høyeste nivå.
Duoen splittet i 2010, men kom tilbake med «Let God Sort Em Out» i 2025. De fremførte låter eldre enn gjennomsnittsalderen i publikum blandet med splitter nytt materiale, snublet ikke over et eneste ord og var ikke avhengig av noe playback.
De hadde med seg DJ Yoo Q! ikledd Haaland-fotballdrakt og hyper opp publikum fra første sekund med roing. Kanskje litt kleint, men det fikk varmet opp publikum.
Ellers er det lite å si. Liker du hiphop, var det Clipse du var på Øyafestivalen for i år. Det var en maktdemonstrasjon uten like.
Dijon - Lørdag på Sirkus
Dijons opptreden på Øyafestivalen var hans første i Norge. Det var en imponerende debut.
Han står der i sentrum, omkranset av et knippe dyktige musikere. Det er lite direkte publikumsfrieri, men det trengs ikke. I Dijons verden blir man som lytter nemlig invitert opp på scenen.
Tydeligst på «Yamaha», hvor sangens budskap om hengiven kjærlighet kommer til uttrykk på mannen selv. Skjermene på siden av scenen fanger opp alle ansiktsuttrykk i detalj, ned til hver svettedråpe. Han gir alt, og kommuniserer låten på svært overbevisende vis.
Utenom et akustisk solonummer, er det Dijon og bandet som styrer showet. Det var kanskje ingen store overraskelser, men det jeg så imponerte meg til de grader.
Underworld - Lørdag på Sirkus
Underworld fikk æren av å avslutte Øya. Den oppgaven løste de ikke bra nok.
Konserten åpner med kraftige synter og rullende bass. Lysshowet er fargesprakende og rave-inspirert, som skapt for et lokale som Sirkus. Med andre ord: En perfekt start.
Det er tydelig at de som har møtt opp har mest forhold til hitlåtene. «Two Months Off», «Long Dark Train» og «Born Slippy» sitter som skudd og vekker publikum til live.
Når Karl Hyde og Rick Smith prøver seg på lengre teknomellomspill, mister de dessverre publikumet sitt. Disse mellomspillene utgjør størsteparten av konserten, og man rekker å kjede seg. Da blir det lenge å vente på godlåtene.
Men det skal sies at å avslutte en festival er ingen enkel oppgave. Underworld er kjent for sine magiske og euforiske festivalopptredener. På Øya ble det dessverre bare nesten magisk.
