Geese - Getting Killed

2020-årene har sett en ekstremt god transformasjon innenfor moderne rock. De fleste var satt på å se britiske band som Squid og Black Midi kapre plassen til kongen av eksperimentellrock, Radiohead. Men akkurat nå bruser det et annet sted, nemlig i USA. 

Ja, ironisk nok er den desidert sterkeste utfordreren til tronen til «den neste Thom Yorke» ingen ringere enn en amerikaner. Cameron Winter, frontmannen i New York sitt storslåtte nye band; Geese. 

Mange av de beste rockebandene gjennom tidene huser helt unike og ikoniske vokalister, og Winter er utvilsomt en av vår generasjons sterkeste nye stemmer. Etter Radiohead sin «tiktokifikasjon» så trår Winter inn som en etterlengtet ny helt for nervøs, ærlig og introspektiv kunstrock. 

En frontmann er ingenting uten sitt band derimot, og de tre andre medlemmene i Geese gjør en god jobb på å matche Cameron sine særere utøvelser som vokalist. 

Bandet er ikke lenger like opphengt i den dramatiske, nærmest hyper-country lyden som dekket forgjengerplaten 3D Country. Nå strekker de seg nærmere storbyen, der angsten regjerer. Lydbildet er dynamisk og stramt, og matcher ofte denne pirrende atmosfæren til lyrikken. 

Foruten å fortsette sammenligningen med Radiohead, er Getting Killed en politisk, esoterisk og av og til komisk plate. Den er fylt med skrullete skildringer av urettferdighet i systemet, fremmedgjøring, ønsker om endring og vage revolusjonære tanker. 

Winter som lyriker tøyer stadig linjen mellom det absurde og ordinære. Han knytter sammen uvirkelige beskrivelser og transformasjoner av karakterene i låtene, deres relasjon til andre mennesker og samfunnets miasme. 

«Will you know what I mean?» synger han på «Husbands». Godt spørsmål Cameron. Fra å tilby å vaske føttene mine til å hevde at han er en vei (og ikke lenger en bil), er jeg ærlig talt usikker. Men jeg får alltid følelsen av at alt han sier faktisk betyr noe.

Selv om jeg nettopp ga kompliment til bandet for spillingen på platen, høres likevel Getting Killed ut som «Cameron Winter and the Geese». De høres ikke alltid forent ut mens de spiller.

Ikke alle låtene har like elektriske instrumentaler som jeg hadde ønsket. Det kommer til og med litt i veien for hvor eksperimentell og nytenkende Geese tydelig ønsker å fremstå på platen. 

Det er såklart flere låter hvor bandet kommer sammen i perfekt harmoni, slik som på den kruttladde åpningslåten «Trinidad». Eller på «Long Island City Here I Come», som føles ut som å kjøre i 250km/t på en gjørmete landevei i en 1997 Lada Niva.

Men andre låter som «Taxes» og «Au Pays du Cocaine» er litt vanskeligere for meg å knytte meg hundre prosent til. De er utvilsomt fortsatt gode, mye takket være Winter sine tryglende og knirkende vokalmelodier, men begge mangler en dose emosjonelt sprengstoff. 

«Au Pays du Cocaine» høres nesten ut som en tidlig Coldplay låt, og er en av de få øyeblikkene på platen hvor jeg ikke er overbevist av hva Winter sier. Selv om det er hysterisk at «Bow Down» fortsetter båt-metaforen som blir brukt i teksten.

«Taxes» er tydelig plassert som et ønsket høydepunkt for albumet. Men klimakset i andre halvdel lander ikke med like mye eufori som oppbygningen tilsvarer. Jeg vil bli sendt til himmels, men det er mer som et passe hardt rykk i nakkeskinnet.

Med mer finpuss og samvirke så har Geese en fremtidig klassiker i seg. Noen vil si at de allerede har en med Getting Killed. Argumentet er sterkt, men jeg tror de enda er i prosessen av å finne ut hva slags band Geese egentlig er.

 LES OGSÅ:   jackzebra - Hunched Jack Mixtape