Musikken som gjør samtalen mindre klein

Satie laget det han kalte for «musique d’ameublement», eller «møbelmusikk». Møbelmusikk skulle fungere som et møbel – et teppe, en gardin, noe man egentlig ikke legger merke til. Erik Satie laget noe vi alle kjenner til i dag, nemlig bakgrunnsmusikk.

Erik Satie ble født i 1866 i Normandie. Han hadde tidlig stor interesse for musikk og piano og dro til Paris for å studere komposisjon på konservatoriet. Det passet ikke for ham. Pianolæreren kalte Satie for den slappeste eleven på hele konservatoriet. Satie ble utvist etter kort tid og fikk lite musikkteoretisk utdanning etter det.

Satie hatet rammene rundt ham. Han hatet konservatoriet, og kalte det et fengsel med skjønnhet verken på innsiden eller på utsiden. Og han hatet rammene til den romantiske musikken.

Han hadde ikke lyst til å komponere musikk i den wagnerske tradisjonen som var den regjerende musikkstilen i Europa på det tidspunktet. Satie, sammen med vennene Debussy og Ravel, ville komponere musikk som var særegen for Frankrike.

Og fransk musikk, det ble det. På 1880-tallet skrev Satie noen av sine mest kjente verk, blant annet «Gymnopédie No. 1» og «Gymnopédie No. 3». Stykkene er enkle, ikke prangende og har ingen kompleks harmoni.

Likevel er det en mektig kraft i Gymnopédie -ene. Nummer én og nummer to skaper en atmosfære av knapphet og dissonans.

Satie var for det meste en selvlært komponist. Det gjorde det kanskje lettere for ham enn for de med musikkutdanning å ta avstand fra de romantiske idealene.

Noen år senere ble Satie med i en sekt styrt av den franske forfatteren Joséphin Péladan. Péladan, som var stor i sin tid, var en såkalt «dekadenter». Bevegelsen avviste naturalismen, og hadde blikket rettet mot gnostisisme, okkultisme og middelalderen.

Dette var Satie svært interessert i. Péladan kom godt overens med Satie, såpass godt at Satie ble hoffkomponist for Péladans sekt.

Det var som hoffkomponist at Satie skrev noen av hans mest kjente komposisjoner, nemlig «Gnossiene No. 1», «Gnossiene No. 2» og «Gnossiene No. 3». Gnossiene-stykkene er svært originale. De har ikke noe takt, lite form og veldig langsomt tempo. Stykkene tydeliggjør hvor eksentrisk Erik Satie var.

Møbelmusikken var noe av det mest eksentriske Satie komponerte. Musikken skal fremføres under spesifikke arrangementer. Et av de mest kjente stykkene er «Tapisserie en fer forgé» som betyr «Veggteppe i smijern». Pianostykket skal bare fremføres i et forrom når inviterte gjester kommer til en mottagelse.

Satie komponerte fem stykker i arrang­ementet La Musique d’Ameublement og han var nøye på at bare de fem stykkene skulle fremføres til et spesielt arrangement, som lunsj på jobben eller i e borgerlig vielse.

Erik Saties møbelmusikk slo ikke særlig godt an. Det var først på 1970-tallet med Brian Eno at bakgrunnsmusikken, da i form av ambient, fikk fotfeste. Brian Eno og Robert Fripps album No Pussyfooting og Enos Ambient 1: Music For Airports er fantastiske, nyskapende og behagelige å høre på. På 1990 -tallet, med Aphex Twin og The Orb, slo virkelig ambientmusikk gjennom.

Bakgrunnsmusikk er overalt – fra Instagram-reels til musikken som spilles på kjøpesentre. Selv om sjangre som lofi, chillwave og ambient blir brukt som bakgrunnsmusikk, så er det ikke dét som det ble skapt for.

Hadde Erik Satie likt hvordan bakgrunnsmusikk blir brukt i dag? Satie ville ikke at vi skulle fokusere på musikken, noe man ofte ikke gjør i dag. Når det er sagt, ville Satie at musikken skulle være et tillegg til samtalen. Det skulle pryde rommet.

Musikken skulle gjøre alle de pausene i en samtale mindre «kleine». At vi har musikk konstant på ørene nå, gjør ikke samtalen mindre klein. Det gjør at kontakt mellom mennesker løses opp. Derfor hadde det vært vanskelig å tenke seg at Satie hadde likt hvordan bakgrunnsmusikk fungerer i dag.

Gjenoppliver skjønnheten i klassisk musikk