
Trondheim Calling 2025 – Torsdag:
Nykommerne sparker godt fra seg
Trondheims viktigste bransjefestival forlot startblokken på torsdag. Et tre dager langt underdog-maraton er i gang, og fenger bredt på tvers av ni scener i hele byen.
Trondheim Calling byr alltid på overraskelser. Foreløpig har uværet uteblitt. Det er noe kjelkete med å haste mellom de mange scenene i Trondheimsværet i januar. Men for de musikkinteresserte er disse dagene et lyttegilde av Valhallske dimensjoner. Under Dusken oppsummerer alle festivaldagene og dette er dag én.
Johanna Reine-Nilsen på Moskus
Trønderske musikkelskeres favoritthelg er her, og æren av å åpne ballet får Johanna Reine-Nilsen. Med et drømmende blikk utover et stappfullt Moskus, geleider hun og bandet oss gjennom den lille halvtimen med en varme som brer seg gjennom kroppen langt ut i januarnatta.
Det er noe tidløst over låtene som klinger utover de vinyldekkede veggene denne kvelden. «Something New» føles som en klassiker som alltid har eksistert, men med en unektelig egenart. De fengslende vokalharmoniene på åpningslåta «Heavy» sender tankene mine til k.d. langs nydelige Ingénue-plate. Både drømmende og svært til stede, klarer jeg ikke annet enn å utveksle anerkjennende smil med folk rundt meg.

LES OGSÅ: Litt over én måned til Isfitfestivalen – her er det du har i vente
Vi er nemlig svært heldige som er vitne til det jeg i mitt stille sinn allerede har kåret til kveldens store musikalske begivenhet. Reine-Nilsens stødige gitarspill kunne fint båret låtene alene, men det skader jo ikke med et glimrende band, heller. Veslemøy Narvesen puster liv i trommesettet som få andre kan, Eskil Bruntvedt skaper en varm grunnmur på bass og gitarist Ola Erlien bidrar med lekne utsmykninger over det hele.
Måten de sammen leverer oss de glimrende låtene fra høstens Blue Circle-plate er nok til å gjøre en både melankolsk, rørt og lykkelig. Jeg priser meg lykkelig over å ha fått plass på Moskus denne torsdagen, og håper de som ikke gjorde det har satt et stort kryss i kalenderen førstkommende lørdag, klokka 20:45.
– Simon Torsvik Thingnes
Mørbank på Fru Lundgreens
Mørbank tilhører den siste generasjonen UFFA-band, og de tuller ikke rundt. Bandet består av tre unge karer; en veldig pen trommis, en linksgitar og en rufsete fyr på kombinert vokal og bass.
Guttene hamrer ut den selvtitulerte låten «Mørbank», fra den selvtitulerte debut-EPen Mørkbank (2024). Det er noe som minner meg om et Rogalandsband her, en avlegger av Kaizers. Mon tro hvilket bank det kunne dreid seg om!
Deretter følger «Samfunnets mislykka gave» og «Adrenalin». Begge låtene er hardtslående, brutale og sitter megatett. Jeg blir både trist og glad på samme tid, fordi festivalens kanskje aller beste trommeslager dukker opp på åpningskonserten. Det gjennomføres sterke temposkifter der bandet kommuniserer godt, med dødskule trommesoloer.

Under «Moholt» begynner jeg å kjenne at min posisjon rett ved siden av høyttaleren overhodet ikke var bærekraftig. Her fremviser også gitaristen litt solospill, og det er etterlengtet. De første tre låtene har han holdt seg til riffing, vel og bra, men fortjener de da trommisen? Det viser seg at alle har gode enkeltmannsferdigheter.
LES OGSÅ: De beste albumene fra 2024

Settet avsluttes med siste utgivelse «Lengte Tebake», og den lyriske lissepasningen «Faen Ta Dæ». Her er det flere partier hvor den pene trommisen tar seg vann over hodet. Gruppen kommer fra hverandre og utveksler småpaniske blikk. Sånt skjer. Heldigvis finner bandet godt sammen igjen hver gang.
Alt i alt var dette god punk. Frontmannen forteller: «Æ ha sagt dette på hver konsert, og skal fortsette med det. Siste låt e «Faen Ta Dæ»! Dediker denne låta til den personen i livet ditt som har vært en jævla kuk!». Jeg håper bandet får dedikere låter som denne, og flere til, i mange år.
– Olaf Alexander Styrmoe
Nykter på Fru Lundgreen
Jeg har ikke lyktes med å finne ut alderen på denne femmerbanden. Gitt at det faktisk var foreldrene som headbanget på første rad, kan det hende de er under 20, og trengte verger for å være rockestjerner på Fru Lundgreen. Jeg noterte meg også at de drakk vann. Litt u-punk, men det er 2025 og en vannbasert festivaldiett er fornuftig.
Bandet åpner med selvtitulerte «Nykter». Det føles som å ha gått inn i en tidskapsel, med en slags Morten Harket «gone rouge», paret med Jim Morrison og Helge Gaarder fra 80-tallets Kjøtt. Tekstene, det jeg hører av dem hvertfall, er kreative. Flere bandmedlemmer har på seg Honningbarna-inspirerte cravater og blazer. Riffgitaristen har hanekam, skinn og masse nagler.
Deretter følger «Diskoteket» og «Forelsk». Ingen av disse låtene er gitt ut, så en stjålet setliste er eneste rettesnor. Hovedvokal Torstein tenderer til å synge pent, og det er noe flere punkband kan tørre å gjøre. For dem som ikke liker pen vokal, har Nykter en fantastisk bra skriker i sologitaristen med solbriller. Under «Arkitekt» skriker han som om han var besatt av en demon. Det vekker noe i publikum, særlig jentene på første rad med microbangs.
«Solovisa» er nytutgitt og dødsbra. Her synger Sebastian på bass også fint. «Beste punkestemmen» har jeg notert i blokken. De langstrakte soloshreddingene vrenger seg inn i publikummet og skaper god energi.
«Taktrønder» går fort. T-skjortene vitner om et band som ikke etterlater gisler. Sebastian med den fine stemmen fronter Daufødt. Sologitaristen har like så godt klemt til med en «BIG DICK IS BACK IN TOWN» (i blokkbokstaver) for å ikke etterlate noe tvil.
«Apestreker» åpner rolig. Igjen kryper det noe Kjøtt over scenen. Eller The Doors? «I Jesu navn, gå ned på kne, og vi får angst i vildens sky», messer Torstein fra scenen.
Jeg møtte Nykter første gang på «Suicidahls»-plateslippet til Brækkækkel hos EC Dahls i september. Brækkækkel var redd for at Nykter skulle ta over som UFFAs fremste aktive punkterband. Frykten deres var i aller høyeste grad berettiget.
– Olaf Alexander Styrmoe
LES OGSÅ: Maddie Jay – I Can Change Your Mind
Drea på Byscenen Anneks
Overgangen fra én konsert til den neste blir alltid litt brå på Trondheim Calling. Men, i samme sekund som et sett noe forglemmelig listepop tar slutt på Byscenen, åpnes dørene til annekset. Der inviterer Drea oss inn i hennes verden, og tidligere konserter går raskt i glemmeboka.

Det første som tar oppmerksomheten på den lille scenen, er Dreas unike formidlingsevne. Med et levende kroppsspråk og nære tekster, er det lett å bli engasjert. På et hverdagslig vis adresserer hun både store og små problemer. Undringer om hvordan man fikser et knust hjerte og en søken etter en vei ut av tristheten kan risikere å føles for nært, men Drea formidler på en måte som gjør det hele relaterbart.
Lydbildet er kjent og kjært for de som er bevandret i Phoebe Bridgers og venners diskografier. Fingerspilte gitartoner og melodiske basslinjer flettes sammen på strålende vis, fuzzgitarer skjærer gjennom og skaper en kontrast til det vakre, det hele over drivende trommerytmer. «Want Me Dead» er et prakteksemplar på alt det overnevnte, og fremføres med selvsikkerhet av Drea og band.
Nyutgitte «bedroom safe house» er også et klart høydepunkt. «Denne liker jeg!» hører jeg allerede før låta er i gang. Publikum har altså rukket å legge sin elsk på den kun én dag etter utgivelsen. Færre tilhengere blir det nok ikke etter å ha overvært konserten. Nære og åpne låter fremført med nerve og tilstedeværelse virket som akkurat det trondheimsfolket trengte denne kvelden.
– Simon Torsvik Thingnes
LES OGSÅ: Zambias gjenoppståtte rock
Simone Tang på Tyven
Den danske artisten Simone Tang hadde konsert på Tyven, torsdag kveld, i forbindelse med samarbeidet mellom SPOT-festivalen og Trondheim Calling. Hele konsertopplevelsen starter før noen er på scenen. På scenen er det: et bord, to stoler mot hverandre, et stearinlys og røde roser. Romantisk og intimt iscenesatt.
Det ser og høres ut som det hele er tatt fra en romantisk film fra 1950-tallet. Simone Tang har med seg en god venn på scenen. De klimprer på hver sin gitar og synger tostemt akkurat der det passer. De framfører låter fra sitt debutalbum, som kom ut i 2024, «Things I Remember». Her får vi tekster om det nære og relaterbare: oppvekst, relasjoner og tanker rundt livet.
Konserten begynner med «Caroline» – en hyllest til hennes søster. Simone Tang har en iøynefallende tilstedeværelse fra første stund som gir ringvirkninger ut i rommet. Når Simone Tang synger «Where do We Go» med teksten: «Mother, mother do you know? When we die, where do we go?» har hun en ro og ektefølhet som fanger.
«On the Quarrelets of Pearls» føles ut som den låten som betyr mest for Simone Tang, og publikum får vite at den er skrevet til faren hennes, og at det var han som lærte henne å spille på gitar. Her viser Simone Tang hvor god historieforteller hun er og hennes evne til å berøre.
Simone Tang har en god dialog med publikum gjennom hele konserten, og får dem stadig til å le, som når hun prater om det menneskelige aspektet med å overtenke og ikke får til å stemme gitaren. Samtidig så våger hun å slippe publikum inn til det sårbare. Hvert ord som Simone Tang synger har en mening, og hun transporterer oss til en annen tid og et annet sted. Dette vil jeg huske.
– Viktoria Arnesen
LES OGSÅ: Sløtface støttet av Vrengt er en oppskriftsmessig totrinnsrakett i Lobbyen
Randi Oline på Byscenen
Randi Oline opptrådte torsdag kveld i forbindelse med Trondheim Calling. Viseforum ga henne artiststipendet i 2023, hun gikk viralt på TikTok med sin tolkning av Cezinando sin «Kristoffer Robin», og har hatt samarbeid med både Broiler og Beathoven. Randi Oline virker som en allsidig artist, men samtidig er jeg nysgjerrig på hvem Randi Oline er.
Randi Oline starter konserten med «Hvis du bestemmer deg». Dette er en låt med nydelige metaforer og melodier, men jeg skulle ønske at Randi Oline framførte den med mer trygghet og overbevisning. Det kan være et symptom av at det er første låt, og derfor virker det usikkert. Når Randi Oline synger «Hva vi kunne bli» virker det hele mer avslappet, hun gir mer av seg selv og stemmen hennes klinger godt.

Randi Oline og bandet leverer behagelig pop, men det er først når hun synger «Demo» at jeg virkelig tror på det Randi Oline har å si. Randi Oline overbeviser når hun synger: «Hvem har vi tenkt til å være? Skal vi glemme alt det vi lære? Og hva skal vi fortelle våre barn?», og konserten får et høydepunkt. På siste låten, «Gatene fylles av farger», har bandet best samspill med et balansert lydbilde og flere kontraster.
Publikum får også høre Randi Oline sin tolkning av Cezinandos «Kristoffer Robin». Det er her publikum kanskje er mest engasjert i løpet av konserten. Randi Oline formidler teksten godt, og med hennes nydelige nerve i stemmen, framfører hun låten på sin egen unike måte. Dette er en god cover. Vi hører Cezinando, men mest Randi Oline.
– Viktoria Arnesen
LES OGSÅ: Mac Miller – Balloonerism