Høyt, raskt og rått: AC/DC på Bjerke travbane

Det er over ti år siden hard rock-legendene sist befant seg i hovedstaden. Siden 2024 har bandet vært på turné i flere europeiske og amerikanske storbyer, og tirsdag 5. august ankom de Norge, der 55 000 tilskuere fikk gleden av oppleve AC/DC live. Turnéen, «PWR UP», deler navn med deres nyeste album Power Up fra 2020. 

AC/DC ble først opprettet i 1973 av de to australske brødrene Angus og Malcom Young, og har opptrådt som et av de definitive bandene innenfor sjangeren i godt over 50 år. Med andre ord var forventningene på Bjerke travbane skyhøye. Når det yngste medlemmet er 70 år, er det tross alt ikke mye håp for at man får se dem igjen. 

Kvelden begynner med oppvarmingsbandet «The Pretty Reckless», som er «pretty okay». Når klokken nærmer seg ni derimot, stilner plutselig mengden. Lyden av en brølende muskelbil skjærer gjennom luften og på skjermen raser den inn mot scenen, etterfulgt av sirener og blålys. Et øyeblikk senere eksploderer scenen og kaoset kan begynne. 

For mange er dette en etterlengtet gjenforening med et av historiens mest ikoniske band. Likevel er det nok flere som stilte seg skeptisk til konserten. På sosiale medier har det florert med innlegg om at bandet er «utdatert». Hvor gode kan egentlig en gruppe med pensjonister være på scenen, og klarer de virkelig å overbevise oss om at rocken ikke er død? 

Svaret kom etter første gitarriff: Ja, det kan de. Og de gjorde det med en selvsikkerhet og råskap som ville gjort dagens langt yngre rockeband misunnelige. Det tok ikke mange sekunder før selv de største skeptikerne ble overdøvet av jubel og en gitarlyd så skarp at den kunne skåret gjennom rustet stål. AC/DC trenger ikke gimmiker, bare strøm. 

Bandet åpnet med «If You Want Blood, You've Got It» (1979), en låt som fungerer som den perfekte indikasjonen på hvordan det blir resten av kvelden: høyt, raskt og rått. Lyden kom takfast gjennom arenaen, perfekt balansert mellom Brian Johnson sin raspende vokal og Angus Young sin nøkterne, men nådeløse gitarstress. Scenen stod badet i rødt og gult lys, opplyst både av pyro og laser som tegnet lyn over himmelen. 

Klassikere som «Back in Black» (1980), «Dirty Deeds Done Dirt Cheap» (1976) og «Highway to Hell» (1979) ble kastet ut med både presisjon og kraft. Under «Thunderstruck» (1990) ble det dessverre tydelig at motorikken blant bandmedlemmene selvfølgelig ikke var den samme som den var i deres storhetstid. Young slurver på gitaren, noe som setter resten av bandet ut av spill. Det minner mer om et talentshow fra videregående enn hard rock. En skuffelse for de som hadde planer om å spille drikkeleken «Thunder». 

Utenom den ene låten var den generelle bandytelsen i en egen klasse. Vokalen til Johnson bar alle lag, fra rå og raspete til kontrollerte vibratoer, og hans tilstedeværelse på scenen var både selvsikker og nær. Young derimot var et studie i utrettelig energi. Gitarmonsteret var i konstant bevegelse gjennom den drøye to timer lange konserten, inkludert under en 20 minutters lang gitarsolo fra «Let There Be Rock» (1977) der han hadde et fast grep om de 55 000 tilskuerene. Gleden var smittende, med bandets samspill like stramt som en sveitsisk klokke. 

Publikumsstemningen var ekstatisk fra første tone. Et av de finere aspektene ved å dra på konserter med slike legendariske band er å se kjærligheten for musikken på tvers av generasjoner. Selv om det garantert var flere som hadde blitt dratt med av en forelder på premisset: «Nå skal dere få høre noe ekte musikk», var det noe der som alle kunne sette pris på. Stemningen bygde seg gradvis opp gjennom konserten parallelt med promillen, og nådde et klimaks under «T.N.T» (1976) og «For Those About To Rock» (1981) som avsluttet settet med kanonild og fyrverkeri. 

Bjerke travbane, som oftest er brukt som – ikke overraskende – en travbane heller enn en rockearena, overrasket positivt. Lyden traff like hardt langt bak som den gjorde lenger foran, og boligblokkene rundt arenaen var fylt med nysgjerrige naboer som ønsket å få et glimt av bandet. Det var tydelig at ingen skulle få sove når AC/DC først var i byen. 

Det var derimot ikke den mest behagelige opplevelsen å faktisk komme seg til Bjerke. Flere skyttelbusser var overfylte, og flere strevde under reiseveien. Da man først ankom arenaen var det heldigvis ikke lange køer hverken for å få seg en øl eller klær. 

Idéen om at rock er døende sjanger er like sørgelig som den er sann. Vi er den siste generasjonen som har muligheten til å oppleve disse legendene på konsert. Selvfølgelig kan man ikke forvente en prestasjon som er like hardbarket som den var for 30 år siden. Dette tror jeg er noe publikum er klar over. For mange handlet det mer om å få et glimt av sine barndomshelter, og vise takknemlighet overfor musikken AC/DC har laget i over 50 år. 

Det er derfor det er så utrolig at bandet fortsatt er i stand til å levere en konsert som ikke bare lever på nostalgi, men som faktisk river tak i publikum her og nå. De kunne lett ha lent seg tilbake og surfet på gamle meritter, men i stedet møtte de opp med full trøkk, presisjon og fandenivolsk spilleglede som smittet over hele travbanen. AC/DC beviser at selv om tiden går og alderen tynger, kan ekte rock fortsatt føles livsfarlig – på den beste måten.