Supertramp, post mortem

Den 6. september døde medskaper av Supertramp, Rick Davies, 81 år gammel. Davies var en sanger, låtskriver og keyboardist uten like. Han er det man gjerne kaller et musikkgeni.

Med Davies sitt talent og bakgrunn som pianist, med tung inspirasjon fra jazz og med bandmedlem Roger Hodgsons særegne tenor og falsett laget Supertramp mesterverk. Trass i Supertramps virtuositet – klart illustrert med slagere som «Goodbye Stranger», «Breakfast In America» og «Bloody Well Right» – er bandet dessverre ganske ukjent i dag.

Med Davies i spissen kommer Supertramp med sitt første album, selvtitulert Supertramp, i 1970. Supertramp og det neste albumet, Indelibly Stamped, kan godt kategoriseres som progressiv rock.

Bandet eksperimenterer mye med flere eksentriske innslag. Davies utforsker blant annet mulighetene ved det elektroniske Wurlitzer -pianoet som kan skape en nesten boblende lyd. 

Som mye progrock på den tiden, blir det ikke noen umiddelbar kommersiell suksess. Med utgivelsen av det tredje albumet, Crime of the Century, i 1974, snur imidlertid vinden for Davies og resten av Supertramp. Selv i dag kan hits som «Dreamer» tvinge munnen din til å åpnes og få deg til å synge av full hals. Supertramp har beveget seg i tydelig retning mot popuniverset. 

Sangene kan minne om noe Queen kunne ha produsert. Likevel beholder Supertramp mange av særpregene. Balansen mellom tilgjengelighet og særpreg, det enkle og det komplekse, gjør musikken lett, men samtidig spennende. 

Supertramps popularitet kulminerer i 1979 med utgivelsen av albumet Breakfast In America. Utrolig god mottakelse fra kritikere og 20 millioner eksemplarer er bevis på dette. Albumet inneholder klassikere som «The Logical Song», «Take the Long Way Home», «Breakfast In America» og «Goodbye Stranger». Hva er det som har gjort disse sangene til megahits?

En av grunnene kan være blandingen av musikksjangere. I «Goodbye Stranger» ser man tydelige impulser fra soft rock og pop fra Hodgson. Sangen har et fengende refreng med struktur som passer til radio. Samtidig kan man høre impulser fra Davies. Sangen har preg av funk og blues. Det er muligens denne fusjonen av stilarter som gjør at diskografien til Supertramp fremstår så unik. Men det er også dette som gjør at bandet er uenig i hvilken retning det skal gå videre.

Mens Hodgson sikter mot pop, vil Davies at musikken skal bli mer rivende. Denne uenigheten øker i styrke. I 1983 forlater Hodgson Supertramp, mens Davies forblir.

Davies oppnår dessverre ikke så mye kommersiell suksess etter splittelsen, men det er han egentlig likegyldig til. Davies fortsetter med konserter, men blir etter hvert mer eller mindre lagt i glemmeboken sammen med resten av Supertramp.

Hvorfor Supertramp kun nevnes i en bisetning i pophistorien forstår jeg ikke helt. Dette er musikk som uten tvil gir deg masse energi, og som du kan synge til av full hals. Sangene har en viss tidløshet ved seg, selv om ikke så mange unge hører på dem i dag. 

For det er ikke kun mammas hofter som beveger seg når Supertramp spilles, men også mine.

LES OGSÅ: TØFL leverte et fyrverkeri av en konsert i Storsalen