Lørdag på Festningen: Stemningen føk til været

Etter en sterk første dag på Festningen så gikk det bare oppover på lørdag. Publikum var dobbelt så mange og dobbelt så energiske som dagen før. Musikken ble nå akkompagnert med allsang og spretten dans.

Donkeyboy

«Hvor mange her føler Donkeyboy er barndommen sin?» hører man Donkeyboy spørre publikum, svaret er selvfølgelig at alle sier seg enig. Det er ikke til å legge skjul på at bandet spiller veldig mye på nostalgi, og heldigvis så er det ikke blitt gammelt, enda.

Alle har fortsatt ganske gode vokaler og talent i kroppen sin. Vokalist Vivan Sørmeland og vokalist Kent Sundberg er veldig samkjørte og har ordentlig gode stemmer sammen på scenen mens de synger folkekjære låter.

Jeg merker at energien daler bittelitt når annen diskografi enn «Ambitions» eller «City Boy» kommer på, men det er bare merkbart hvis du ikke har drukket. Avslutningen kommer i form av «Crazy Something Normal» og alle blir revet med.

Det er nesten litt rart at de ikke var plassert lengre ut i programmet, fordi de fortjente en av hovedplassene på festivalen. Donkeyboy har det fortsatt i seg og alles indre barn smiler fortsatt.

Ari Bajgora

Vekk med nostalgien og frem med instrumentene. Ari Bajgora har med seg litt av et utvalg av instrumenter på scenen. Bandet har trumpet, tuba, trommer og mye mer. Kjemien mellom hans band er veldig godt og det vises på scenen.

Ari Bajgora har en veldig dyp stemme og han bruker den godt. Det er god fart i stemmen hans og den overføres til publikum, enten de klarer å holde stritt med den raske rappen eller ikke.

Festningen var Ari Bajgoras siste stopp på hans sommerturné og da var det bare å gi alt. Det var morsomt å se at han koste seg ordentlig på scenen, det er sånt publikum blir glad av også.

Solen begynte å forsvinne bak grå skyer og folk tok på seg genserne. Det var fare for at kulden dro ned stemningen. Men med låtene «Hvis jeg kunne fly» og «Falle og slå seg» blir publikum varmet opp igjen. Ikke noe mer å ta på med Ari Bajgora, det var ganske gøy.

Marcus og Martinus

Det er ikke så rett frem med Marcus og Martinus sin opptreden. På den ene siden, så har man det søte, gode og gamle. Publikum kommer aldri til å gi slipp på deres tidligere diskografi, med god grunn.

Låten «Girls« får alle til å skrike av glede. Det er vanskelig å ikke smile, spesielt når Marcus og Martinus lurer inn en dance break med nokså gode dansetrinn.

Videre blir «Elektrisk» sunget og vi alle husker de tidene når låten var ny. De får Tix med seg på scenen og stemningen er god. Men så blir det vanskelig igjen. Marcus og Martinus prøver veldig hardt å bygge seg opp et bilde av å være tøffe, kule og voksne. Det fungerer ikke.

Vokalene deres hjelper ikke, de er greie, men veldig nasale og kvasse, det passer visse låter, ikke andre. Deres mer voksne låter blir litt tullete å høre på og man lurer på hva som skjedde mellom deres «Elektrisk» dager til nå. Når de går av scenen roper publikum om å høre «To dråper vann». Men Marcus og Martinus gikk av scenen uten noen dråper.

Synne Vo

Synne Vo er en artist som er hjemmekoselig å høre på. Det virket som om jeg ville krype under dynen med en god kopp te i hånda. Synne Vo hjelper å roe litt ned på festen og spille opp kjærligheten.

På scenen har hun ganske god aura og inviterer til sving og allsang. To heldige festivalgåere fikk danse sving på scenen med Synne Vo sin tolkning av «Bøgda» av Hagle. Det er ganske søtt, selv om jeg foretrekker originalen. Vokalen er delikat og fin. Hun synger «Full og fun» og «Heimet» som alle kan utenat.

Det er bare noe som mangler med opptredenen. Kanskje det er mangel på variasjon i tempoet på låtene eller bare at låtene er litt for like hverandre. Det hadde nok vært bedre hvis hun hadde spredd energien litt mer utover hele opptreden. Men fint var det allikevel.