En intim opplevelse i et stort rom

Når dørene for konserten til Fay Wildhagen åpner klokken 19:30 torsdag kveld, er det allerede lang kø utenfor Nidarosdomen. Publikum slippes inn i domen med en varm synth-dronetone som ligger i bakgrunnen helt frem til konsertstart. Kombinert med den varme og litt dempede belysningen og de tente stearinlysene på alteret, settes det en beroligende og fin stemning i rommet. Dessverre er synth-lyden litt for svak til at stemningen treffer skikkelig, og den overdøves til tider av prat blant publikum. Dette er imidlertid mer en kritikk av publikum, og det er også kanskje det eneste negative jeg har å si om hele konsertopplevelsen. 

Når lysene dempes, slutter heldigvis publikum å prate. Synth-lyden blir sterkere, bandet går på og legger seg på dronetonen. Det hele blir en glidende overgang inn i en klangflate hvor særlig strykerne gjør seg gjeldende. Klangflate-introen og første låt, «Into the woods», går også rett over i hverandre. Wildhagen kommer opp på scenen, og åpner med kun stemme og gitar. Jeg opplever imidlertid ikke noe forstyrrende skifte i verken klang eller dynamikk, noe som er svært imponerende. Fay Wildhagen er kjent for sin særegne og uttrykksfulle stemme, og jeg begynner å tro at stemmen hennes ble skapt for å klinge i Nidarosdomen, fordi dette låter aldeles nydelig.

Scenen er i midten av kirkerommet og publikum sitter i en halvsirkel rundt bandet. Dette oppsettet passer godt til rommet, og det skaper følelsen av at vi alle er samlet rundt Wildhagen og det hun formidler i musikken sin. Enda mer samlende blir det når Fay Wildhagen allerede under andre låt, «When I let go» engasjerer publikum i allsang, noe som skjer flere ganger i løpet av konserten.

Besetningen kler musikken godt og består blant annet av strykerne Håkon Kjenstad, Sofie Horntvedt og Sunniva Shaw Of Torderroch. De fungerer også som vokalister, gjerne samtidig som de spiller. Selveste Kristoffer Lo er med på flugabone, og gitar og komp, som inkluderer blant annet kontrabass og synt, består av Andreas Haga, Jonas Barsten og Ola Vårtun. Ikke alle spiller på hver låt, og konserten har god dynamisk variasjon.

Skal man holde konsert i Nidarosdomen, er det nærmest pålagt å utnytte akustikken i rommet som et hovedvirkemiddel. Det gjør Fay og bandet på en helt nydelig måte, samtidig som det tekniske, med Håkon Dalen på lyd, også er virkelig godt gjennomført. Jeg føler at jeg bader i klang, men det er fortsatt ikke for mye. Tekstene som synges og alle nyansene i musikken kommer godt frem, selv med all romklangen.

LES OGSÅ: Brilliant fra Cezinando

Lysshowet, styrt av Kyrre Heldal Karlsen, må absolutt kommenteres: Ulike farger, figurer og skygger følger musikken og forsterker den litt magiske stemningen som bevares gjennom hele konserten. Et moment som virkelig gjør inntrykk på meg, er under den uutgitte låta «Let’s keep it in the family», der Wildhagen kun står og synger, selv uten gitaren i armene, og gul-oransje sirkler av lys beveger seg omkring scenen og taket. Skyggen av henne kastes på flere av veggene og i løpet av låta samler sirklene seg og kaster en stor skygge på orgelet bak scenen, midt i en eneste stor lyssirkel. Overraskende nok fungerer orgelet over og bak scenen som et veldig stilig estetisk virkemiddel.

Det er tydelig at Wildhagen storkoser seg under hele konserten, og det smitter over på publikum. Det er lett å skjønne hvorfor hun koser seg når hun mellom låtene forteller om sin personlige tilknytning til Nidarosdomen. Domen har betydd mye i familien hennes, og artisten forteller at hun aldri har vært her tidligere nesten på grunn av ærefrykt for bygget. Denne konserten kunne ikke vært et bedre første besøk.

Konsertens siste låt, «vár», har en intens og sterk oppbygging som ender med at musikerne plutselig går over til å spille rytmeegg mens det fortsatt henger masse klang i rommet. Fay Wildhagen og bandet får stående applaus, og «/Golden» spilles av Wildhagen alene som ekstranummer. Låten dedikeres til situasjonen i Gaza, og Wildhagen oppfordrer alle som har mulighet til å støtte organisasjoner som jobber for nødhjelp til sivile.

Mot slutten sier Wildhagen at hvis det er bønn hun vil be mens hun er i Nidarosdomen, så er det en bønn om å få komme tilbake og spille konsert her med sitt nye album som slippes i februar. Jeg tenker at det bare er å folde hender og slenge seg på, fordi en slik kveld med en artist som kler rommet så godt, vil jeg gjerne oppleve igjen, og det synes jeg flere også bør.

LES OGSÅ:Det beste fra UKA-23 kjøp og salg