Cezinando tok over Dødens Dal
Og fikk oss kanskje til å grine litt…
Fredag kveld stormet uværet «Amy» i Dødens dal og ryktene om forsinkelser kunne knapt dempe den elektriske spenningen.
Kvelden ble sparket i gang av han gaiden, og bassen var så tung at den kunne kjennes helt inn i ryggmargen. Elektronikatrioen fikk pulsen vår opp, men det virkelige høydepunktet var deres medbrakte danser, som hadde mestret den edle kunsten å «white girl»-danse til klubbmusikk. Flere i salen, meg inkludert, lot seg inspirere i løpet av kvelden.
Jon Ranes med sine Heartbreakers leverte et sett som var så stramt og fengende at det lett kunne ha vært headliner-verdig. Musikken har gått i en helt ny retning etter hans dager i rapkollektivet Undergrunn; jeg vil tørre å påstå at han er Norges versjon av Harry Styles med måten han fanger publikum med sine pophits. Han lot oss sitte igjen med et lite hint av Ranesmania, og et håp om at dette ikke er siste gang vi får se han på UKA-scenen.
Så, til hovedretten: Cezinando kom på scenen, og leverte. Cez lever seg inn i hvert eneste ord han synger, kanskje mer enn noen andre i salen. Det er en intensitet som er til å ta og føle på.
Låtene fra det nyeste albumet, Sinekyre 3, skaper stemning, ingen tvil om det. Men om vi skal være litt ærlige kan man ikke unngå å merke at ikke hele publikum er med. Vokalen druknet når publikum ikke sang med, og man blir sittende igjen med en følelse av at det rett og slett var for lite lyd, for lite bass og litt for mye prat i publikum.
Cezinando har en superkraft: balladene. De får kjæresteparene bakerst i teltet til å klistre seg sammen. Når lyset rettes mot publikum og den rolige pianolåta «Håper du har plass» fyller teltet, og alle synger med. Det føles som å komme hjem igjen. Og når «Vi er perfekte men verden er ikke det» begynner, er det som om en slags kollektiv hukommelsessvikt inntreffer, og alt er glemt. Hele publikum synger i kor. Kjæresteparene rundt meg hadde et øyeblikk de sikkert kommer til å fortelle barna sine om i 20 år.
Og så kom låta som tok festen til et nytt nivå, den som fikk de to fulle trønderne bak meg til å skrike: «det her e rave musikk skjø!». Litt tvil om det, men avslutningen med låta «Kristoffer Robin» fikk garantert folk til å danse. Cez trengte ikke synge et eneste ord for å fange hele publikum i sin hule hånd.
LES OGSÅ: CHÆRRITY: En veldedig bra revy
