CHÆRRITY: En veldedig bra revy

Årets revy tar opp løst og fast rundt veldedighet, derav navnet CHÆRRITY (charity). Revyen er jevnt over preget av imponerende talent og uforbeholden spilleglede. Det er ikke sånn at alt må passe inn i det overordnede temaet, men i første akt virker det som de nesten har glemt at det var et tema så snart åpningsnummeret er over. Dette tar seg heldigvis opp i andre akt, som er så nær feilfri som man kan forvente. Til tross for en svakere første akt er CHÆRRITY en revy som føyer seg inn i rekken av vellykkede UKErevyer, og som framprovoserer både latterkuler og ettertanke.

I forkant av revyen har vi fått høre at den skal være mer politisk enn før, at den skal bevege seg utenfor Trondheim og at den vil ta opp veldedighet i en større geopolitisk kontekst. Den skal ta for seg det som «skjer i tid», både innenlands og utenlands. 

Revyen er generelt sett svært godt koreografert. Skuespillerne vet hvor de skal sette beina, hvor de skal gå, og hvordan de skal spre energien over hele scenen uten at det blir kaotisk. Det må også gis skryt til deres danseevner, for her strålte alle skuespillerne virkelig. Som publikummer er det gøy å se noen ha det så fett på scenen.

Hele revyen starter med en veldedighetsaften, ledet av en dialektforvirret Nikolay Ramm portrettert av Trond Juvkam. Ramm trekker frem en rekke kjendiser som alle skal være med på en god gammeldags kronerulling, à la «LIVE AID». Vi vender sporadisk tilbake til denne TV-aksjonslignende scenen under hele forestillingen. Vi føler at vi faktisk er på en LIVE AID 2.

I første akt går det akkurat litt for lang tid mellom de virkelige latterbrølene, og vi får kanskje ikke den bakoversveisen vi ønsker oss. Noen av numrene føles litt for generelle, selv til studentrevy å være. Første akt har riktignok sine høydepunkter, blant annet i en Beach Boys-inspirert høyrebølge, et innslag som bør stille i NM for revy. Vi rekker å la oss imponere av skuespillernes kroppsbeherskelse (les: gjentatte backflips), vokalkvaliteter og samspill. 

Avslutningsnummeret for første akt er et imponerende ambisiøst og svært vellykket musikalnummer om kvinners evne til å føde uten hjelp fra moderne innretninger. Det hele eskalerer til et grandiost nummer der en gjeng hedninger synger om at «kvinner har født siden kvinner ble til». De oppfordrer til å føde på «kvinnevis», noe som kan føles nært og kjært i dagens tradwife-debatt. Skuespiller Isabel Eriksson stråler virkelig som fødende kvinne i dette nummeret, selv i smertefull fødsel synger denne damen som en drøm. Likevel kan man trygt slå fast at både humor og sketskjehåndverk er av betydelig høyere kvalitet i andre akt. 

En annen minneverdig sketsj tar frem problematikken ved å forelske seg i noen som ikke kan være med deg. En eldre spansk kvinne forteller sitt barnebarn om fortiden og den gangen «El Rojo de Banderas» kom til byen. Denne tyrefekteraktige mannen er virkelig en stor helt og et stort idol. En mann kledd i rødt som vi har savnet og ønsket at skal komme tilbake. Han skrider inn på scenen med en rose i munn og smale briller, han er pikenes Jens, mannen vi alle har ventet på og lengtet etter. Her får skuespillerne briljere med flamenco-inspirert dans og nydelige humorinnslag. 

Et innslag som fortjener skryt er låten «Veitan veit», skrevet og fremført av Marcus Grand. Innledningsvis er det en uskyldig liten sang om visdommen som skjuler seg i Trondheims mange veiter, før den utvikler seg til en slags oppgitt appell om tingenes mer eller mindre begredelige tilstand i verden. Samtidig som den er et uttrykk for den håpløsheten som preger mye av verdensbildet for tiden, er den en sjarmerende gøyal låt som trykker på alle de rette knappene. I all sin (relative) enkelhet er innslaget et kvalitetsmessig høydepunkt.

Er det en person som kanskje føler seg litt hengt ut, eller muligens hedret, etter denne revyen, så må det være Kent Ranum. Ordføreren åpnet revyen med en tale om det anmeldelsene kalte «lungerystende akter» fra revyen i 1913. Lite visste han da at flere av årets innslag ville handle om ham selv. Som nevnt tidligere blir man kanskje litt satt ut av høyrebølgens innslag mot Trondheimsstranden. Attpåtil blir han hengt ut i luksusfellen-stil, for dårlig pengebruk under ski-VM. Heldigvis så han smilende og fornøyd ut under dette nummeret også. Forhåpentligvis var han også det da selveste Odd Nerdrum kom på scenen for å skape et nytt kunstverk. Ranum og hans kolleger satt direkte i «splash-zonen». Dessverre kan vi ikke garantere at Kent Ranum kommer til å være på akkurat den visningen av revyen som du ser, selv om han er glad i en fest.

I motsetning til i første, er sketsjene i andre akt på tilfredsstillende vis forankret i et overordnet tema. Skuespillerne skinner og morsomhetene kommer på løpende bånd. Her spisser det seg tematisk inn på det alvoret som preger samtiden, uten at det går på bekostning av den gode stemningen og den løstsittende latteren i salen. Unntaket er muligens innslaget der USA og Russland ryker i tottene på hverandre på litt for realistisk vis. Heldigvis avløses alvoret av et gjensyn med Freddy Mercury som igjen senker publikums skuldre og minner oss på all moroa som fins i en god imitasjon av en ikonisk karakter.

Alt i alt innfrir CHÆRRITY forventningene til en revy med solid overskudd. Det humoristiske potensialet i samtidens tendenser forløses, men det aller beste med denne revyopplevelsen er kanskje skuespillernes rene og smittende spilleglede og de musikalske innslagenes høye nivå. CHÆRRITY er en framvisning i ekte revyglede, men man slipper ikke unna uten å ha blitt noe mer bekymret for de veldig reelle problemene verdenssamfunnet står overfor.