Konsertanmeldelse
Det beste som har kommet ut av Drammen
Studentene fikk barndomsdrømmen oppfylt da Donkeyboy inntok scenen.
Lørdag kveld møtte bandet en fullsatt sal med studenter for andre kveld på rad som skrek av glede. Gruppen gikk rett på med noen av de nye låtene som de hadde sluppet samme uke.
Mengden svaiet med musikken og hoppet opp og ned i ekstase. Det lå en forventning i luften om at dette var øyeblikket hvor man kunne synge med på barndommens favoritter. Bassen og trommene var tunge og intense i starten. Det ble nesten litt for sterkt.
Vokalene druknet til tider i instrumentalen, og det var vanskelig å tyde hva som ble sunget. Publikum brydde seg lite om det derimot fordi stemningen var til å ta og føle på.
Konserten var preget av at bandet holdt seg på trygg grunn, og selv om pianoet var playback, var vokalene på topp, særlig fra vokalist Vivian Sørmeland. Likevel satt man igjen med en følelse av at dynamikken på scenen ikke ble fullt utnyttet. Hennes tilstedeværelse druknet til tider bak de øvrige elementene, noe som var synd når stemmen hennes tydelig var et av konsertens sterkeste kort. Hun burde stått lenger fremme, både bokstavelig og i lydbildet, for å gi konserten mer variasjon og dybde.
Det var tydelig at hitlåtene «Sometimes», «Ambitions», «City Boy» og «Crazy Something Normal» var konsertens høydepunkter, og det er ikke rart. Mange hadde kommet for å høre de låtene og de ble ikke skuffet.
Vokalist Kent Sundberg hørtes splitter lik ut som «Ambitions»-innspillingen: lys, nasal og spiss vokal. Samtidig ble det tydelig at det ikke nødvendigvis var perfeksjonen i fremførelsen som bar konserten, det var publikum.
Hver eneste refrenglinje ble sunget høyere fra salen enn fra scenen, og det oppsto en kollektiv følelse av fellesskap som løftet opplevelsen flere hakk. Det var som om studentene tok eierskap til konserten, og Donkeyboy la til rette for at det kunne skje.
Sundberg holdt stø kurs gjennom hele settet, og leverte stabilt og gjenkjennelig. Likevel var det lite som overrasket, det var trygt, nesten litt for trygt. Man savnet et øyeblikk der bandet tok en risiko, gjorde noe uventet, eller ga låtene en ny dimensjon live.
Mot slutten av konserten var det likevel ingen tvil: dette var en kveld publikum kom til å huske. Ikke nødvendigvis fordi Donkeyboy leverte en musikalsk nytenkende konsert, men fordi de leverte akkurat det studentene ønsket seg. En nostalgisk, energisk og allsangfylt opplevelse der det var rom for å slippe seg løs.
Det var publikum som bar konserten, og kanskje var det nettopp derfor det fungerte så godt.
