No Tomorrow – Regidebut som overrasker

Det er mange svar på hvor mye en spillefilm burde koste, men få så lave som 150 000 kroner. Det er derimot hva No Tomorrow hadde å rutte med. Med et slikt lusent budsjett, en til tider litt vel ambisiøs, kreativ hjerne og en voldsom dugnadsånd har Martin Drop klart å skape en ambisiøs science fiction krigsfilm.

No Tomorrow handler om en fremtid der en dårligere og dårligere vannkvalitet har skapt grobunn for ulikheter, terrorisme og krig. Filmen følger en gruppe soldater i en liten bunker midt ute i ødemarken. Vi får innblikk i hodet til Oskar Bakken, spilt av Drop selv, gjennom en fragmentert historie preget av tilbakeblikk og PTSD. Gjennom filmens to timers spilletid settes vennskap, kjærlighet og brorskap på prøve

Er det én ting filmen virkelig selger inn, så er det Stjørdal. Hele filmen ble spilt inn her, og det trønderske landskapet gjør underverker for filmens kinematografi. Det enkle kameraarbeidet virker ærlig og rått når håndholdt kamera brukes til å føle den trønderske marka. Det samme gjelder panoramabildene over de mange skogene hvor den øde og karakterenes forlatte følelser virkelig selges inn.

Til tider klarer de lite erfarne skuespillerne også å hente inn ekte følelser fra seerne. Filmen klarer mesterlig å blande følelser ved å bruke diktet «humpty dumpty» til å hente latter og like etter servere harde tilbakeblikk om kompisenes uærlige fortid. Og i virkelig såre øyeblikk føles det også som om den fragmenterte historien kommer til sin fulle rett.

Men dessverre er dette også svært preget av amatør-messige detaljer man helst skulle vært foruten. Dårlig balansert lydmiks sammen med dårlig klipping gjør at filmen mister de ektefølte øyeblikkene som nettopp var på skjermen. Manuset klarer heller ikke å løfte produktet, da det varierer for mye i kvalitet.

Spørsmålet er derfor: hadde filmen fungert bedre som et enda enklere konsept? Hvis historien hadde utelukkende foregått rundt deres post, uten å se de indre tankene og følelsene til hovedkarakteren, ville denne ha vært tydeligere, og dermed sterkere. 

Filmen forventer mye av seeren. Fra start merker man at her er det mye som skal ha plass. Derfor blir det raskt tydelig at klippingen er filmens svakeste punkt. Det blir til tider vanskelig å forstå hva som skjer og hva som er tilbakeblikk eller nåtid. Filmen virker overredigert.

Derfor tenker jeg at det heller er synd at filmen må «unnskylde» seg selv i å proklamere at den «kostet kun 150 000 kroner å lage». Hadde det ikke vært bedre å markedsføre filmen som en debut?. Et lidenskapsprosjekt til en nyutdannet kreativ hjerne som vil utforske så mye som mulig. 

Er det en ting man absolutt burde hente fra filmen, så er det at det virkelig blir gøy å se hva Drop får til i fremtiden. Å ha så mange ideer, og likevel klare å samle dem til å lage en hel spillefilm med så lite ressurser er imponerende, uansett sluttresultat. Og det skal sies: Som en streng kritiker innen film, så er dette langt bedre enn mange av milliard-filmene som produseres av Hollywood. Her er det faktisk lidenskap og klokketro på ens egne visjoner.