En reise gjennom nye dimensjoner

Ensemblet er litt av en konstellasjon, bestående av strykekvartett, gitar, 6-strengers bass, trommer, piano og synth og selvfølgelig Robertstad selv på trombone og elektronikk. I løpet av omtrent 40 minutter blir vi dratt med på en reise gjennom verket som Robertstad originalt skrev for halvannet år siden, men som har blitt revidert innen kveldens konsert. Gjennom heftig strykerspill, skrikende synth og gitar, trombone med elektronikk, herlig skeive rytmemønstre som bankes inn av trommer og bass, ble vi servert et helt unikt musikalsk univers. Og det stod ikke stille, vi fikk utforske alle hjørnene i det.

Konserten starter med at Robertstad sitter på huk midt på scenen foran et pedalbrett kobla til trombonen og spiller solo mens han skrur på ulike effekter på brettet. Det er helt mørkt i salen og han er den eneste som lyses opp på på scenen. Sammen med trombonens omringende tone med ulike klangeffekter, blir det en helt magisk stemning i rommet. Slik introduserer Robertstad oss til sitt univers, og mens strykekvartetten og etterhvert resten av bandet kommer inn opplever jeg det som en videreutvikling av samme klangverden. Lyset og fargene på scenen følger også musikken, noe som forsterker opplevelsen.

Komponisten har virkelig gjort en grundig jobb med å plukke ut musikere og ikke minst med å forsikre seg om at alle forstår og er med på å skape et organisk klanglandskap. Alle på scenen virker skikkelig samkjørte, og ikke alltid via øyekontakt, så dette er folk som virkelig lytter til hverandre og vet hva musikken trenger. Robertstad selv står i midten og bytter naturlig mellom hvem han kommuniserer med, enten via ques, dirigering eller full innlevelse i bevegelsene sine mens han spiller selv.

Strykekvartetten (bestående av Maja Langeteig, Børge Brustad, Silje Grönning og Live Sunniva Smidt) fungerer mest som en separat enhet. Samspillet de har seg imellom er spennende å følge med på, da de ofte spiller et eget lag i musikken.

Kompet (bestående av Peder Overvik Stuberg, Isak Hungnes, Eskil Elias Bruntvedt og Tomas Järmyr) er fryktelig bra. Under hver solo er de ikke bare et underlag som durer og går, men er virkelig med på å kommunisere med solisten på ulike måter ved å varierer intensitet, dynamikk eller droppe ut her og der. Dette vil jeg påstå er noe av det som gjør at verket virker som en konstant fortelling som utvikler seg gradvis hele tiden, og ikke bare masse deler etter hverandre. Samspillet og instrumentasjonen er særlig med på å få frem at det er flere lag i musikken. De fungerer sammen, men man kan også dykke ørene ned i hvert lag for å finne noe spennende.

Verket er en suite delt i fire deler (Part I, II, III og IV). Det er bygd opp med noen typiske form-elementer, som temaer som introduseres, stilles opp mot hverandre og bearbeides, samt en nokså vanlig dramaturgisk spenningskurve (introduksjon til verket, mindre klimaks, rolig del og hovedklimaks). Likevel er utførelsen så ulik noe jeg har hørt fra jazzscenen før, at jeg føler ikke det kan sammenlignes helt. Det er i alle fall ikke alltid forutsigbart hva slags del vi skal inn i, men det gir alltid mening når vi kommer dit.

Det er ingen spesielt brå skifter i løpet av verket, verken i de komponerte eller i de improviserte delene. Hvert nye element får nok tid og plass til å utvikle seg ferdig. Solistene får sagt ferdig det de har på hjertet og jeg opplever at når musikken skal bygge opp intensitet, gjøres det med elementer som allerede er blitt introdusert, noe som gjør at jeg som lytter forstår viljen til alle lagene i musikken.

Peter og ensemblet passer på at publikum alltid klarer å følge med på når vi avslutter en del og skal inn i en ny, gjerne ved å overlagre delene i overgangene, noe som er kompositorisk imponerende.

Til slutt får vi ikke bare ett, men to ekstranummer. Første låt «Ahead» er nok det mest «jazzete» vi får høre i løpet av kvelden, men har fortsatt et veldig unikt klangpreg.

Før siste nummer sier Peter at vi skal få med en liten pute hjem, med låta «After works». Og dette halvannet minuttet med rolig, litt nostalgisk stemning med cello i hovedmelodien som bygger seg opp til klimaks før det faller rolig ned, er en nydelig avslutning på konserten.

Peter ønsker publikum god natt, og jeg tenker at slik som universet utvider seg, tviler jeg ikke på at Peter Robertstad fortsetter å utvikle sitt musikalske univers som vi bør glede oss til å høre mer av.