En emosjonell dialog i skyggen av et tap

Jeg står utenfor en hvit murbygning ikke langt fra Nidelva. Her, på Gråmølna, Trondheim Kunstmuseum sin avdeling på Solsiden, kan man i høst oppleve Håkon Bleken og Sverre Bjertnæs i skjønn forening. Under tittelen Vinder stryker natten vekk – kirkekunst, kombinert med Blekens utvalgte: Sverre Bjertnæs, får besøkende muligheten til å kjenne på samspillet mellom to vesentlige Trondheimsmalere.

En frisk januardag i 2025 dør en av nyere norsk kunsthistories viktigste kunstnere. Håkon Bleken blir født i 1929. En liten gutt med nydelige krystallblå øyne en ikke kunne la være å legge merke til. 96 år senere slukner lyset for Bleken. Gjennom livet har han blitt godt kjent med samtidskunstner Sverre Bjertnæs. En undervisningsrelasjon som senere utviklet seg til viktige konversasjoner, faglig respekt og et godt vennskap. De har lenge hatt en tanke om en felles utstilling på Gråmølna. Nå er dette realisert.

Etter hvert som jeg beveger meg innover i utstillingen, får jeg øye på en statue av en morsfigur. Rommet er stort, men de lave veggene får det til å virke intimt og lite. Ute støyer det fra trafikk, busser og mennesker som traver gatelangs. Inne er det en omfavnende ro. Den nederste etasjen er viet til samtidskunstneren Sverre Bjertnæs. Statuen fanger blikket mitt og drar meg videre innover i værelset.

Morsfiguren står stødig midt i rommet, og holder armene under noe jeg betrakter som et barn. Barnet hviler forsiktig mot morens bryst. En får lyst til å bevege seg nærmere den store figuren som blir et estetisk, men også sårt midtpunkt i utstillingen. På mange måter kan den virke overveldende og nærmest voldsom. Men ikke i den grad at den drar oppmerksomheten vekk fra maleriene rundt. Jeg opplever ikke å bli blendet av figuren, den skaper heller en rød tråd blant maleriene som omkretser de ellers lyse veggene.

I bakgrunnen kan jeg skimte Steinåsen, et av Bjertnæs sine notable malerier. I hjørnet av bildet er en morsfigur i blått. Hun står stivt med hendene rundt en keramisk krukke. Figurene er forskjellige, men de har til felles at de har noe kjært som de ønsker å beskytte. De speiler hverandre på en vakker måte. Moren løfter ungen frem i verden, kanskje i likhet med Blekens evne til å løfte fram yngre kunstnere.

LES OGSÅ: Affeksjonsverdi - Drømmen om det som kunne vært

Det gjennomgående temaet i utstillingen er tap, begjær og lengsel etter noe man ikke kan få igjen. Det blir lagt vekt på spennet mellom ekspresjonismen og det figurative. I maleriene til Sverre Bjertnæs, og kirkekunsten til Håkon Bleken, er det særlig abstrakte former og elementer som går igjen.

I de fleste tilfeller er det også noe menneskelig som tar mye av plassen i bildet, og blir liggende igjen og flyte i bevisstheten til betrakteren. Dette er tydelig i hele utstillingen, og kommer frem via både konkrete menneskelige figurer, men også et spill med emosjoner og følelser som folk kan kjenne seg igjen i. De lusker begge mellom det følsomme og det konkrete, noe som gir et rom for tolkning og ettertanke.

Innover i værelset er det et selvportrett av Håkon Bleken som møter blikket mitt. «HB-50» står det skrevet i sort nært den lyse rammen som omkretser maleriet. Portrettet er av en ung gutt med hatt, lyse trekk og krystallblå øyne. Videre ser jeg raske blyantstrøk som former figurer, ansikt og portretter. Bleken brukte nemlig ikke bare farge og maleri for å skape kunst – han tok også i bruk kull, grafikk, tegning, foto og kollasj. Selvportrettet er malt i farger, med øyne i en skarp blåtone som skjærer seg innover i hud og sinn.

I dypt emosjonelle verk fra Blekens tidligere år, kommer hans skarpe, nesten bitende formidlingsevne fram. Han får ut raseri, sinne og eksistensiell uro ved bruk av simple materialer og et kreativt sinn. Deformerte kropper som viser sannhet og lidelse, og overveldende kulltegninger med liv og smerte.

Kanskje skulle jeg gjerne sett mer av denne sinte, skarpe Bleken her jeg trasker under lavt tak og duse vegger på Gråmølna. Jeg blir ikke like emosjonelt beveget som med mye annet av Blekens kunst. Men kanskje dette ikke er hensikten med hans del av utstillingen. Utstillingen fungerer som en konversasjon mellom de to, som gjerne kunne vært enda mer konkret. Til tider kan den oppleves utydelig, og spennet mellom dem kan virke større enn ønskelig.

En emosjonell Sverre Bjertnæs i rørende dialog med sin tapte kamerat Håkon Bleken. Den skarpe, barske og nærmest angripende Bleken en kjenner fra hans tidligere utstillinger er nå blitt byttet ut med en mer frimodig og ubekymret herre.

Bjertnæs er mer emosjonell enn Bleken, og kanskje er det en måte å adressere savnet etter ham som kunstner og som person. Kanskje kan man si at det er to sjeler fra forskjellige stadier i livet som sammen skaper et nyansert budskap. Dette virker verken melodramatisk eller unaturlig, men heller vakkert, intimt og ekte.

Håkon Bleken og Sverre Bjertnæs. En eldre sjel som blåser luft i ballongen, og en yngre kunstner som holder stridt fast i snoren slik at den ikke skal fly av sted og bli bortglemt. En siste hyllest av hans kunstneriske uttrykk, som dessverre nå er ved veis ende.

LES OGSÅ: – Vinden fra høyre gjør dåsa mi til et middelaldersk torturinstrument