En våt drøm for de som savner 2014

Det er ingen festinvitasjon å stå i Dødens Dal i en regntung, trøndersk oktober. Allikevel stopper det ingen fra å stå klare for å skrike med full stemme til en fyr som egentlig ikke har hatt en ekte hit siden Iphone fire. 

Elia varmer oss opp for kvelden, og er desidert det musikalske høydepunktet. Bak henne ruller en solfylt grafikk som ironisk nok ikke skinner i nærheten av like mye som artisten selv. De som kom tidlig er kveldens vinnere. De har sett Elia før hun uunngåelig blir headliner selv.

Russestemningen består selv om Blackie har tatt av Beathoven-masken. Settet krever minimalt av innsats for å danse til, men likevel maks volum. Sangene glir inn i hverandre, og teltet ender opp med å bli et venterom som spiller festmusikk. Så endelig: Flo Rida.

Flo Rida lar oss vente, fordi selvfølgelig gjør han det. DJ-en roper navnet hans i fem minutter som en spirituell oppvarmingNår han endelig kommer ut til «In the Ayer» er stemningen på par med følelsen av å være ny student i fadderuka. Litt for mye drikke, alt for mye allsang, men og utrolig gøy.

Det er null kunstnerisk integritet, men uendelig med energi. Han roper «If you came here with your bestie tonight!» og hele Dødens Dal eksploderer i ølmugg og selvrespektstap. Han drar opp jenter på scenen, og får publikum like etterpå til å kalle ham «sugar daddy». Han tar opp atter en ny jentegjeng for å synge «Wild Ones», og heldigvis er volumet på mikrofonen deres holdt på et fornuftig lavt nivå. Feminismen lever, men den har fått seg et glass Prosecco for mye.

Flo Rida er en profesjonell festsløve, men ikke en kunstner. Han vet nøyaktig hvilke knapper han skal trykke på for å maksimere jentekveld-kapitalen. Han leverer det han skal, en presentasjon av hvordan barn i 2014 så for seg at det skulle være å klubbe. Men ingen bryr seg, for det går ned – «for real».

LES OGSÅ: TØFL leverte et fyrverkeri av en konsert i Storsalen