Trondheim Calling

MOSHPIT FOR DE VOKSNE: Det klasket bra mellom skuldrene på første rad under moshpitene.
MOSHPIT FOR DE VOKSNE: Det klasket bra mellom skuldrene på første rad under moshpitene.

Rå avslutning på stjerneskuddfestivalen

Dusken sjekker ut Trondheim Callings siste innspurt.

Publisert Sist oppdatert

Med livet som innsats karret konsertgjengere seg gjennom gatene. Trondheimsvinden trosset fysiske lover og blåste i absolutt alle retninger. Men innenfor dørene leverte bandene – luften har på ingen måte gått ut av ballongen på festivalens siste dag. 

Hudkreft er forbanna og forbanna bra!

Jeg husker første gang jeg hørte Hudkreft. Jeg satt Ikea-utslitt i en leiebil på Lade som nybakt student, da høytaleranlegget eksploderte i et inferno av raffe gitarer og høyfrekvenstrommer. «What?! Er de jentene her virkelig 15 år gamle?» Fire år senere, siste dag på Calling, fikk jeg endelig sett Oslos beste punkband live.

Dørvakten hos Fru Lundgreen opplyser at nå er det fullt. Konsertlokalet med den trykkende hvelvingen har vendt en halogenpære fra år 2075 midt i pannen på trommeslager Stella Oter Lindeberg. Hele bandet klager høylytt: «Skru av den lampa!». Etter et minutt blir Stella møkklei og banker i gang settet. Dette er en brutal, rå og usminket oppvisning i å gi fullstendig faen.

Etter første låt ryker strengen. Den påfølgende jamringen gjør at jeg vurderer å bli skuffet over hvor lite «punk» vokalist og gitarist Leah Røkke håndterer det: «Spill videre uten streng da vel!» Heldigvis dukker gitaristen i Cupid Girl opp og donerer gitaren sin. Show goes on.

USTOPPELIG: Røkke fortsetter å spille til tross for hindringer.
USTOPPELIG: Røkke fortsetter å spille til tross for hindringer.

Med alle instrumenter på plass leverer Hudkreft sterke soloprestasjoner. Stella på trommer hamrer hele gigen gjennom på baksiden av stikkene. Gitarist Roksana Niebrzegowska låner en snusboks fra første rad til heftige bottleneckjamringer. 

Bassist Johannes Granaas Danielsen rappkjefter til publikum: «Her er en låt om Askeladden! Vi fuckings hater Askeladden, Cutters og Digg pizza! Har dere Digg pizza her i Trondheim?». En publikummer brøler «Vi har Egon!» og det kontres fra en annen kant «Fuck Egon!». Låten «10.000 Soler» er en kruttønne med rockedynamikk, der bandet deler sine tanker om byutvikling i Oslo. At undertegnede har jobbet tre år i Askeladden & co holdt jeg pent kjeft om blant dette klientellet. 

Vi får servert den geniale «Jentemonsteret», hitten «Salamander» og «Ting Trang». Tempoet er tidvis overoptimistisk; bandet sliter med å finne rytmen, men de henter seg inn igjen. «Gunnerius sommarland» låter minst like bra uten Norges punkprins Edvard Valberg fra Honningbarna. De i moshpiten braker sammen så voldsomt at vakten må frem med lommelykten både én og to ganger.

– Olaf Alexander Styrmoe

Kanaan tar oss med til det hellige land

Hvor mange mennesker må til for å skape en åndelig opplevelse? I amerikanske mega-kirker samles titusener for å tale i tunger i håp om å kjenne nærværet av den hellige ånd, og i Prayagraj samles opp til femti millioner mennesker hvert tolvte år for å bade i Ganges-elva og rense seg for sine dårlige tanker og gjerninger.

Kanaan er tre karer med store forsterkere og et dundrende trommesett, og de inntar Byscenen som Ingunn treffer kysten. Hvis Tame Impala kan beskrives som psykedelisk rock, så er Kanaan en heroisk dose av ren intravenøs DMT. 

HARDT OG RØFT: Kanaan gjør det musikk skal gjøre.
HARDT OG RØFT: Kanaan gjør det musikk skal gjøre.

Her er det en innlevelse som ikke kan forfalskes. Musikerne gir deg tid til å kjenne etter, og lange suggererende partier gir etter for blytunge stoner-riff. Den mystiske lukten av krydder i salen kunne like godt vært kruttrøyk. 

Kanaan er en hyllest til høy lyd. Likevel skulle jeg ønske den var enda høyere. Jeg forsøker å bade i lyden, la den stryke over meg og trenge inn gjennom huden. Hvert nevron skal aktiveres i takt med riffet. La trommeslagene bli en del av min anatomi. 

– Håkon Vesterås

Markella serverer melankoli med en tvist

Artisten fra Hallingdal forfører Byscenen-publikummet i dans med sine unike poplåter. Med hjelp av bandet sitt gir hun en unik konsertopplevelse til alle i publikum.

Hun åpner konserten med hennes eldste sang, «Hide Away», som starter rolig før den bygger seg opp til en fengende rytme. Alle sangene utover konserten er bygd opp på liknende måte. Det er ikke én sang som slår feil og folk føler seg fornøyde nok til å danse under hele konserten. Likevel danser ikke publikum like hardt som når «No one hurts me like I do» blir spilt.

Markella står på scenen sammen med et band. Blant dem er det en på keyboard, en på trommer og en på synthesizer. Bandet er absolutt nødvendig for å gjenspeile den melankolske, men rytmiske melodien hun er kjent for. I tillegg til å spille for henne synger bandet med, noe som gir konserten en drømmeaktig effekt.

Markella inkluderte alle sangene hun allerede har publisert, i tillegg til en rekke sanger som ikke er ute enda. Blant dem var «Forget It», som i likhet med de tidligere sangene var bygd opp av melankolsk tekst og dansbar rytme.

Den harmoniserende musikken kunne til tider bli litt for ekstrem – ikke fordi de spilte dårlig, men fordi volumet bare var altfor høyt. Etter konserten kunne man kjenne hodet banke med en øm smerte. Den høye bassen som strømmet fra høyre og fra venstre var en smule for mye. Sett bort fra dette var opptredenen feilfri.

– Tuva Stenvik

LES OGSÅ: Trondheim Calling dag 1 – Jevnt over høy energi på bransje-festivalens første dag

Selv en Dovremoskus hadde skapt et bedre lydbilde for Doif

Nok en smekkfull konsert på Moskus. Bakerst i lokalet pryder en vinylvegg den intime baren. Det gir trygghet; jeg stoler alltid på en bar med en velutrustet platesamling. Foran vinylveggen står en lydtekniker. Han kan umulig ha hatt sin beste dag på jobb. 

Andreas Lanesjord, alias Doif, er ingen hvem-som-helst i norsk musikk. Han har spilt fast med kritikerroste Anna of the North i seks år. Konseptet Doif er inspirert av et bredt spekter tungvektere som Mac DeMarco, Thundercat og Little Dragon. «Bredt spenn» tenkte jeg og sikret et bord med noen kompiser til høyre for scenen.

DREAMPOP I MOSKUSLAND: Vokalist og gitarist Andreas Lanesjord bar alveører, fleecegenser og en slags brynje for anledningen. Han var sikkert varm nok.
DREAMPOP I MOSKUSLAND: Vokalist og gitarist Andreas Lanesjord bar alveører, fleecegenser og en slags brynje for anledningen. Han var sikkert varm nok.

For å ta det første først: Doif funker. Og dette var «jomfru-showet». Det låter til å være dyktige musikere som spiller gitar, synth, live-samling og bass. For publikum var store deler av konserten dessverre en smørje av altfor tung bass og utydelig vokal. Kameratene mine satt gjennom de to første låtene. Deretter beklaget de seg og gikk. 

Ved et par anledninger løsnet det på bakerste vinylrad. Vokalen ble kvesset, bassen senket og sløret lettet inne på Moskus. Det er en drømmende pop med hypnotiserende, forførende gitarer og waterfall-synther. Elementer av pan-fløyter og industriell stemmeforvrengning vekker nysgjerrigheten min. 

Det finnes bare tre digitalt tilgjengelige låter. Jeg håper de slipper mer, og får skikkelig rigging før neste gig. Da kan Doif bli en riktig god konsertopplevelse.

– Olaf Alexander Styrmoe

Mall Girl gir deg en konsert du ikke vil glemme

Klokken er elleve, Byscenen er fullstappet og forventningene stiger til taket når Oslobandet gjør seg klare til å opptre. Mange har ventet hele kvelden på at Mall Girl skal opptre, og det er det god grunn til.

Indiebandet åpner med låta «Inzane». Jubelen settes i gang fra første minutt: Endelig starter konserten! Tre låter spilles før bandet introduserer seg, det er tydelig at de er gira over å spille for Trondheim.

SCENETILVÆRELSE: Det strålte fra bandet på Byscenen.
SCENETILVÆRELSE: Det strålte fra bandet på Byscenen.

Det blir hett under låta «Bubbly Cool Drink». Vokalist Bethany Forseth-Reichberg spør om noen har bobler i glasset og ølglass løftes fra alle kanter i lokalet. Vokalisten kommuniserer slik under hele konserten, og det gjør seg tydelig at Mall Girl har truffet på scenetilværelsen.

Mesteparten av låtene som spilles er fra den nye plata Pure Love, som ble sluppet forrige fredag. Bandet er tydelig fornøyd utgivelsen, og det samme kan sies for publikum som allerede har memorisert og synger med på de fleste av sangene. 

FÅ SLÅR VESLEMØY: Veslemøy Narvesen overgår forventninger med utrolig trommesolo.
FÅ SLÅR VESLEMØY: Veslemøy Narvesen overgår forventninger med utrolig trommesolo.

Den rocka stemningen fremheves av instrumentale soloer utført av både gitar, trommer og saksofon. Veslemøy Narvesen stiller opp med trommesoloer som få kan konkurrere med. Det er virkelig noe av det beste man kommer bortom. Under «Emo Shred» stiller bandet opp med en uventet, men fantastisk saksofonsolo. Hver sang hadde både myke og harde elementer. De instrumentale bitene forsterket dette ved enten å sette opp eller ned tempoet.

Bandet rundet av konserten med deres første publiserte låt, «Slay Queen», fulgt av full jubel og applaus. Konserten var virkelig en suksess, og noe enhver burde sjekke ut.

– Tuva Stenvik

LES OGSÅ: Trondheim Calling dag 3 – Eksentrisk, deilig og rolig

Powered by Labrador CMS