August Selnes følger en utrydningstruet tradisjon
Mens musikkverden raser fremover og jager etter det nyeste, ser August Selnes bakover og blåser liv i en tradisjon som står i fare for å bli glemt
I et samfunn der låtene blir kortere, produksjonen større og kampen om oppmerksomheten hardere, kan den langsomme og teksttunge visesangen fremstå som et format fra en annen tid. Likevel finnes det artister som August Selnes, som velger å se seg tilbake.
– Man snubler ikke akkurat over visemusikken. Det er heller låter man har vokst opp med og som har vært med på å forme en. Det er ikke en beslutning man tar over natten.
Slik svarer den 27 år gamle bergenseren på spørsmålet om hvordan man ender opp som visesanger i 2026. Det var aldri et spesifikt øyeblikk der han skjønte at sangskriving var noe han kunne gjøre utenfor gutterommet.
– Visemusikken har alltid vært der.
Jeg skrev tekster for meg selv, tekster jeg aldri trodde noen andre kom til å høre. De ble litt mer private, uten noe filter. Selnes mener selv at låtene får en egen kvalitet og verdi som de kanskje ikke får hvis de er skrevet for noen andre enn en selv.
Gjennom veggen
Gjennom Veggen markerer starten på Selnes sin albumkarriere, men låtene representerer ikke nødvendigvis artisten akkurat nå. Debuten er snarere resultatet av en skriveprosess som har strukket seg over flere år.
– Gjennom Veggen er kanskje ikke akkurat et øyeblikksbilde, men heller flere sanger som jeg har sittet på en stund.
Det passer på mange måter med hvordan Selnes beskriver selve låtskrivingen. Der den tradisjonsrike visemakeren gjerne forbindes med den mystiske ordsmeden, virker han lite opptatt av å tvinge frem tekstene. Ideene får heller komme når de kommer.
– Jeg vet ikke helt om det er noe jeg ikke klarer å skrive om. Tekstene kommer til meg. Det er mer intuisjon enn et forsøk på å faktisk skrive.
Dermed fremstår heller ikke Gjennom Veggen som et album bygget rundt én bestemt idé. Sangene er samlet over tid, med ulike utgangspunkt og historier, og bindes sammen av Selnes sin særegne fortellerstemme.
Å være ung, men likevel høres gammel ut
Som visesanger er det enkelte sammenligninger det er vanskelig å komme unna. I omtalen av August Selnes dukker særlig én mann stadig opp: Bob Dylan.
Selnes er imidlertid ikke sikker på om sammenligningen er det komplimentet det kan høres ut som.
– Folk har jo assosiasjoner og hører kanskje det de allerede er kjent med. Noen hører Dylan, andre Peter Seeger. Det fører også med seg noen forventninger til musikken, og det er ikke alltid en god ting.
Om assosiasjonene og referansene kommer til å forsvinne utover i karrieren er vanskelig å si. Svaret blåser kanskje i vinden.
At Selnes henter så mye av inspirasjonen sin fra fortiden, er heller ingen tilfeldighet. Mens mange unge artister naturlig nok orienterer seg mot det som skjer her og nå, er blikket hans oftere rettet mot dem som kom før ham.
– For å være helt ærlig så hører jeg ikke veldig mye på moderne musikk. Det er kanskje derfor litt vanskelig å si nøyaktig hva jeg savner. Noe av det viktigste for meg er heller å bevare den norske sangtradisjonen.
Men å bevare er ikke kun å konservere. For Selnes handler det ikke om å gjenskape visesangen slik den en gang var, men om å finne ut hvordan tradisjonen kan leve videre på nye premisser.
– Det handler ikke bare om å gjenskape det gamle.
Det er kanskje her Selnes sitt prosjekt blir mest interessant. For dersom visetradisjonen skal være noe mer enn et minne om Prøysen, Nilsen og andre gamle helter, må den også kunne forandre seg.
Selnes vender seg bakover for å hente materiale, men må samtidig finne sin egen plass i arverekken. Spørsmålet blir dermed ikke bare hvordan man bevarer en tradisjon, men hvor mye man kan forandre den før den blir til noe annet.
Ting går sakte til det går fort
Det er ikke bare sammenligningene med gamle helter Selnes må venne seg til. Det siste året har det også begynt å bli stadig flere som faktisk lytter. Selv er han ikke helt med på tanken om at ting plutselig har gått så fort.
– Ting går sakte til det går fort. Eller, det går kanskje ikke så fort heller. Det siste året har jeg fått litt momentum.
Med mer oppmerksomhet følger også flere meninger. Gjennom Veggen har blitt møtt med lovord, men Selnes virker foreløpig lite interessert i å la anmelderne definere verken oppturer eller nedturer.
– Jeg legger ikke så mye i anmeldelser, men det er hyggelig at folk tar det seriøst.
Det kan høres ut som en ganske avslappet innstilling for en artist som står ved begynnelsen av karrieren. Spør man Selnes hva han faktisk frykter, handler det mindre om dårlige anmeldelser eller manglende gjennombrudd. Det verste som kan skje, er at musikken slutter å bevege på seg.
– Et mislykket liv som musiker ville vært et liv hvor jeg sitter fast på samme sted kunstnerisk. En karriere der jeg føler at jeg ikke lenger vokser og utvikler meg selv parallelt med musikken.
Suksess blir dermed heller ikke et spørsmål om hvor Selnes befinner seg om ti år. Viktigere er det at han ikke befinner seg på samme sted som i dag.
– Jeg vil hele tiden være i forandring og utvikling. Jeg søker ikke perfeksjon, men utvikling og nye idéer.
Selnes ønsker å bevare en sangtradisjon fra fortiden, men har liten interesse av selv å bli stående fast i den.
Kanskje er det nettopp i spennet mellom de to at veien videre ligger: å ta med seg det gamle, uten å ende opp med å gjenta det.
Å følge visetradisjonen er som å lære seg historie
Visesangen er imidlertid mer enn gitar, munnspill og en forkjærlighet for det akustiske. Fra Woody Guthrie og Pete Seeger til den norske visebølgen har sjangeren vært tett forbundet med samfunnskommentarer og politiske budskap.
Når Selnes plasserer seg i den samme tradisjonen, skulle man kanskje tro at det følger et visst ansvar med på kjøpet. Det vil han selv ha seg frabedt.
– Politisk ansvar overlater jeg til politikerne. Jeg prøver bare å si det jeg har på hjertet. For selv om samfunnsblikket er til stede i flere av sangene hans, er ikke målet å fortelle lytteren hva vedkommende skal mene. Selnes er mer interessert i hva som skjer etter at sangen har forlatt ham.
– Jeg tror det sier mer om lytteren enn om artisten. Jeg prøver ikke å peile folk inn i min tankeretning. Man bruker heller sanger til å forstå seg selv.
Dermed blir også forholdet hans til de gamle visene noe annet enn ren musikalsk nostalgi. Sangene bærer med seg spor av menneskene og samfunnet som skapte dem. Å gå tilbake til visetradisjonen blir derfor ikke bare en måte å finne musikalske forbilder på, men også en inngang til fortiden.
– Å følge visetradisjonen er som å lære seg historie.
Kanskje er det derfor Selnes stadig vender tilbake dit, fordi den gir ham noe å bygge videre på. Skal visetradisjonen overleve, må den tross alt fortsette å fortelle nye historier.
– Jeg frykter at visetradisjonen er i ferd med å gå i glemmeboka. Jeg ønsker kun å opprettholde den.
