Tons of Rock: Féleth
Altaværingene leker absolutt ikke med dødsmetallen, men lyden gjør det vanskelig å høre hva de gjør.
Dag to har startet, sola er like drepende og bussene fulle som carlings på black friday. Denne dagen rekker heldigvis undertegnede å ankomme konsert hele fem minutter før start, og det er vinnerne av bandkonkurransen til Tons som står for tur. Massiv deathmetal på vampyrscena, høres ut som en skrekkfilm.
Iført sine fineste badeshorts og store glis river de løs, og publikum skjønner det. Dette er trolig deres første gang på en så stor scene, men det er ikke noe man merker i det hele tatt. Vokalisten er karismatisk og leker med publikum, bassisten har noen meget spennende dansemoves, og de er så teknisk flinke at jeg får bakoversveis. Det er sint, det er spennende, det er raskt og fy flate det er hardt.
ANDRE KONSERTANMELDELSER: Tons of rock: Black Debbath
Etter 15 minutter virker det som at lydmannen synes at det er litt for definert basstromme. Bassen blir skrudd opp og man kjenner det i magen, men å høre slaga er helt umulig. Hver gang det er full rulle mister man de fete gitarriffa og tappinga man ser på bassen er det eneste å få. Man hører ingenting annet enn en vegg av lyd, og selv om publikum er med er det kjipt å erfare.
Bandet ser ikke ut til å legge merke til lyden, og det setter faktisk ingen demper for stemninga. Jeg er nå litt lenger unna scenen, og lyden er litt bedre, men det er bandet selv og publikum som bærer konserten. En massiv moshpit starter i siste låt og bandet storkoser seg mens det oser av blastbeats, gitarsoloer og glisende altaværinger. Féleth viser at de er et band å følge med på, og bukker til enorm applaus.
