- Når du er klar

– Ett to, og ett to tre fir...

Foto: Simen Maske, Under DuskenMusikken fyller øvingsrom 401 i øverste etasje på «annekset», jazzlinjas hovedkvarter ved Olavshallen. Mannen som talte opp holder saksofonen fast og spiller med tilsynelatende høy selvsikkerhet.

Foto: Simen Maske, Under DuskenI etasjen under varmer samtidig en sangerinne opp stemmebåndet, mens en tubaist står i heisen med sitt store instrument på hjul. Sammen med hundre og tjue andre har de alle én ting til felles: De søker opptak ved musikkonservatoriet.

Spilt med Chet

Foto: Simen Maske, Under Dusken– Vi får omtrent hundre og femti søkere hvert år, forteller førsteamanuensis ved Institutt for musikk, John Pål Inderberg.

Han er en av nervepirrende mange dommere som sitter ved panelet langs veggen og hører på mens håpefulle søkere skal til pers. Her er det lett å bli nervøs. Har du kommet deg gjennom første prøvespilling og gehør- og teoriprøve, skal sju erfarne jazzpersonligheter nå dømme deg, deriblant musiker Ernst Wiggo Sandbakk og altså Inderberg. Sistnevnte har selv gitt ut tolv cd-er siden 1982 og spilt med blant andre Chet Baker.

– Joda, vi vet veldig godt at man kan være nervøs, sier Inderberg.

– Alle vi som sitter og hører på er klar over hvilke konsekvenser det gir, og har forståelse for det. Dessuten skjønner vi når det dreier seg om ren nervøsitet og når det er mangel på talent. Det er jo en kunstig situasjon for søkerne, men vi lar oss ikke lure, forteller den erfarne 57-åringen.

Krevende musikk

Olav Slagsvoll er en av tjuefire kandidater som har kommet videre til siste runde. Nå vender han seg vekk fra notestativet og begynner å improvisere.

Kompbandet, som består andreklasseelever ved jazzlinja, spiller konstentrert med idet Olav begir seg ut på en solo som tar pusten selv fra tilhørerne. Det går fort og intenst, lyden fra saksofonen vrenges til det råeste. Blodårer kommer til syne oppover halsen, kinnene er spente som trommeskinn og hele ansiktet er rødt, og låta er ikke engang halvferdig. Juryen nikker ivrig med, Olav imponerer. John Pål Inderberg kan dog ikke si stort om det generelle nivået.

Teknikken mindre viktig

– Det er såpass sprik fra kandidat til kandidat at det nesten er umulig å snakke generelt om hundre og tjue stykker. Men jeg bruker å si at det i alle fall er tredve eller førti som er kvalifisert for opptak, mens rundt tjue går videre, og ti blir tatt opp, forteller han.

Olav er ferdig med sine utplukkede sanger, og Inderberg peker på en strategisk utplassert stol foran dommerpanelet.

– Bare sett deg her du, sier han rolig.

– Hvordan er rytmesansen din, spør lektor Ernst Wiggo Sandbakk, og presenterer en klappeøvelse som hadde satt Buddy Rich på prøve.

En frisk utfordring, og Olav henger ikke helt med i svingene. Deretter følger gehør fra pianoet.

– Vi legger i liten grad vekt på de rent tekniske ferdighetene, forteller Inderberg oss etterpå.

– De er det mulig å gjøre noe med i løpet av bachelorstudiet. Vi prøver heller å lytte etter potensial, og ser etter musikere med personlighet. Faktisk kan det av og til hende at en generell teknikk er til hinder for utviklingen, sier han.

– Prøvde å ta av

Etter prøvespillingen møter vi Olav i etasjen under, mens han demonterer saksofonen og får igjen pusten. Det klassiske spørsmålet «hva føler du nå» må til.

– Joda, spillinga gikk i hvert fall greit, men jeg var veldig nervøs da, opplyser 24-åringen.

– Jeg prøvde å ta av litt med førstelåta, sier han og sikter til rødsprengte kinn og utstående blodårer.

– Men jeg vet ikke helt hvordan det gikk, tenker han høyt.

Det er ikke første gangen den tidligere gardemusikanten fra Hamar har prøvd seg på opptaket til jazzlinja, men et nøyaktig antall forsøk vil han ikke ut med. At han har holdt på med musikk lenge, er det likevel ikke tvil om.

Musikalsk hverdag

– Musikk har jeg vel holdt på med siden jeg var fire-fem, og saksofon begynte jeg med da jeg var ti, så du kan vel si jeg har holdt på litt, forteller han.

Med musikkvitenskap og jobb som dirigent på siden har han mildt sagt en musikalsk hverdag. Og noen ganger kan det jo bli nok.

– Nå er jeg endelig helt ferdig med intervjuer og prøver, så nå kan jeg drikke øl, sier han med et smil.

Hvem som kommer inn får de uansett ikke vite før til neste uke. Før den tid er det fler som står foran et krafttak for den store drømmen.

Tilbake i 401 entrer Therese Aune rommet og hilser forsiktig til det enorme dommerpanelet. Like forsiktig setter hun seg foran pianoet, og introduserer sin første låt som selvkomponert. En imponerende vakker sang treffer tribunen, og en dommer noterer blant annet navnene Jeff Buckley og Björk som mulige inspirasjonskilder.

– Musikk siden «alltid»

I dag er det likevel stemmen som er under lupen, og etter første låt hentes kompbandet inn for litt skikkelig jazz. Og ingen har sagt at saksofon alene er det mest krevende instrumentet, Thereses stemmebånd ville nok protestert. Etter en forrykende og til dels improvisert jazzlåt, klappeøvelser og gehør, er det Therese sin tur til å puste ut på gangen. Endelig overstått.

– Det teoretiske gikk nok ikke så bra, mener hun.

Etter å ha gått musikklinjen på Foss videregående skole gikk hun ett år på jazzlinja ved Sund folkehøgskole. Det har ledet henne hit, og også Therese viser til mange år i musikkens navn.

– Jeg har vel holdt på med musikk siden «alltid», og piano siden jeg var ti, forteller hun.

John Pål Inderberg har hørt på mange musikere i dag, og flere er på vei. De fleste har holdt på med musikk lengre enn de kan huske, og Inderberg forteller at den musikalske bakgrunnen ofte kan veie inn på avgjørelsen.

Nysgjerrighet er viktig

– Med tanke på lytting er det viktig, ja. Vi legger vekt på at søkeren har et nysgjerrighetsforhold, og da er det viktig med en bakgrunn innenfor det improviasjonsmaterialet som ligger i jazz. Det finnes jo både afrikanske, europeiske og amerikanske retninger, forklarer han.

En av dommerne åpner døra for ei jente med tuba. Hun lister seg stille inn og smiler til panelet.

– Da kan du bare begynne når du er klar, sier Inderberg til henne.

Hun forteller kompbandet hvilken sang de skal spille, og setter tubaen nærmere munnen. Noen pust.

– Og ett to, og ett to tre fir...