Neon-festivalen braker løs

Neon er kommet til byen som pesten til Bergen i 1349. Og som pandemi gjerne ikke gjør, har den ikke holdt seg inne på sitt designerte område. Allerede klokken elleve er byen full av jenter med svart topp, jeansskjørt og boots, som står parat for å rekke ølsalgets åpning.

Veronica Maggio

Vi i Norge er så heldige at vi kan få Veronica Maggio på besøk med jevnt mellomrom, at vi er blitt bortskjemte.

Maggio er muligens Sveriges beste kultureksport siden kjøttboller og ABBA, men hun faller på døve ører på Neon. Uheldigvis tror mesteparten av publikumet at de er på et diskotek, og snakker hull i hodet på kompisene sine når Maggio spiller.

Jeg ga det å høre på musikken et iherdig forsøk, men kombinasjonen av høyttalere som er hakket for lave og personene rundt meg ble så drita at de falt om, gjorde det vanskelig å være til stede i Maggio’s opptreden.

Publikum til tross står Maggio på fra til slutt. Dessverre er hun hjemsøkt av en hitsingel som har trukket mesteparten av publikum.

Når den sagnomsuste «Jag kommer» endelig kommer, våkner publikum. At folk filmer på konsert må man bare bli vant med, men jeg blir vitne til flere folk som presterer å bruke hele sangen på å filme seg selv. Ikke engang de på første rad som havner på storskjermen klarer å late som at de er mer engasjert i musikken enn seg selv. Når «Jag kommer» er ferdig, er allerede halve publikumet på vei ut, selv om Maggio fortsetter å spille.

Konserten lot både Maggio-fans og de som er på NEON for festen bli varme i trøya, men etterlot ingen helt tilfredsstilt.

- Emilia Brahim

Black Eyed Peas

En hitparade kan fungere overraskende bra hvis man har like mange hits som medlemmene i Black Eyed Peas.

De begynte umiddelbart med mega-hitten «Let’s Get It Started», og fulgte den opp med «Boom Boom Pow» uten somling. Når publikum kjente låtene og teksten godt var det gøy å være der og minnes om låtene som man hørte på for så mange år siden.

Det samme gjaldt neste låt, «Rock That Body», som de brukte refrengets linje «I wanna rock» over hele settet når det var litt klein stillhet på scenen.

Neste del av settet var fylt med Filipino-pride og mye crowd-work, dette fungerte ikke helt på Neon. Når halvparten av publikum er fjern russ, har fotoshoot til instagram eller bare er på Neon fordi «man drar jo bare på Neon», blir det mye surr og virvarer når Black Eyed Peas mister oppmerksomheten deres. Det er sjeldent man hørte hva de sa mellom låtene, det er synd.

Resten av konserten minte mer om en will.i.am konsert enn en Black Eyed Peas konsert. Han tok scenen og spilte megahits som «Scream & Shout» og «#thatPOWER». Dette kan skyldes fraværet av Fergie, den kvinnelige vokalisten og stemmen bak de fleste av hitsene deres. Selv med vikar i Jay Ray, så føltes det som at det manglet en stor del av Black Eyed Peas.

De rundet selvfølgelig av med «I Gotta Feeling», og det er vanskelig å ikke rive med. Likevel var det noe utilfredsstillende ved at en opplevelse med så mange tidløse hits endte opp med å føles god nok, når den kunne vært fantastisk.

- Martin Johnsen og Frode Årsheim Rutgersen