Når musikksmaken blir et skjellsord
Dagens lyttere opplever at musikken ikke bare blir brukt til fest, trening og moro, men også som en hån.
Medievitenskapstudent Camilla Vonstad hører på musikk hver dag. Hun hører ofte på det som er på topplistene, for eksempel Cezinando og Amanda Delara.
– Før hørte jeg ikke så mye på musikk, men nå har jeg begynt å se verdien i det. Det spiller en rolle både sosialt og kulturelt, sier Vonstad.
Musikksmaken til Vonstad blir i dagens musikkbransje ofte merket som populærmusikk eller «mainstream».
– Mainstreammusikk er et begrep jeg synes vi burde avdramatisere. Det brukes som et «skjellsord», når det egentlig bare er musikk som når et bredt publikum, forteller Vonstad.
For Vonstad føles det ut som hun blir satt i bås, og at musikksmaken hennes begrenser henne bare fordi den er mainstream.
– Jeg er ofte hun i gjengen som ikke får styre musikken på fest eller i bilen. Det oppfattes som flaut å stå for populærmusikk, uttrykker Vonstad.
Vonstad føler at dem som hører på nisjemusikk setter seg selv på en pidestall fordi de mener at de har større og bedre musikkompetanse enn andre. Hun har en klar utfordring til alle som tenker sånn.
– Det har blitt en trend å rakke ned på populærmusikk.
Musikken blir et offer for egen suksess når den mister følelsen av eksklusivitet, sier Vonstad.
Kvalitet er et diffust ord i musikkens verden
Tore Størvold er førsteamanuensis ved Institutt for musikk, og underviser i musikkvitenskap. I undervisningen fokuserer han særlig på natur, kulturell identitet og økokritisk musikkvitenskap.
– Studentene jeg møter blir utsatt for mye musikk som de må studere, så de har kanskje litt bredere musikksmak enn folk flest. Det er alt fra folkemusikk til blues fra 1930-tallet, metal, klassisk musikk og pop, forteller Størvold.
Størvold definerer mainstreammusikk som musikk som når ut til flest og har et bredt nedslagsfelt. Likevel er ikke kvaliteten entydig med populariteten til musikken.
– Hvis man skal snakke om kvalitet må man trå ganske forsiktig. Det er veldig subjektivt og hver musikksjanger har sine egne kriterier for hva som er bra. Det er ikke noe enkelt svar på hva som er bra eller dårlig musikk, sier Størvold.
Lærerstudent Henriette Løge Norberg vil heller ikke definere hva som er god eller dårlig musikk.
– Mainstreammusikk er kanskje litt mer overprodusert, men det er ikke dårligere, sier Norberg.
Musikkens og identitetens tette bånd
For mennesker er det vanskelig å skille alle sosiale og relasjonelle faktorer fra det man snakker om, og musikk er ikke et unntak.
– Musikk er alltid sosialt. Det handler om at man ønsker å tilhøre et musikalsk fellesskap. Man knytter bånd, og får bekreftet tilhørighet og hvem man er, forteller Størvold.
Det musikalske fellesskapet gir mennesket enda et sosialt miljø å være del av. Da kan det skapes nye interesser for andre musikksjanger, men også avstand mellom mennesker med ulike sjangerpreferanser.
– Alt bestemmes av de miljøene vi beveger oss i og hvem man vil være sammen med. Det går også motsatt vei, når det kommer til hvem man ikke vil være. Man tar derfor avstand, og det forekommer inkludering og ekskludering samtidig, sier Størvold.
Norberg har ofte følt på at musikk blir knyttet til ens identitet og at det kan være en grunn til at mange ikke vil høre på populærmusikk.
– Det handler om at folk vil være annerledes, man vil skille seg ut og ikke bare være en i mengden, forteller Norberg.
Kulturell kapital med nisjemusikk
Det å sette mennesker i bås på grunn av musikksmak er ifølge Størvold ikke et nytt konsept. Kultur brukes som en merkelapp.
– Det er en utvikling av en slags musikksosiologisk dynamikk som har vært der lenge. Mennesker sorteres basert på musikksmak, sier Størvold.
En berømt teori av kultursosiolog Pierre Bordieu er konseptet om kulturell kapital.
– De som strevde etter en viss status i samfunnet oppsøkte kultur som var stemplet som høystatus. Dette var for eksempel opera eller klassisk musikk. Da var man høyere på rangstigen, forteller Størvold.
Musikksmak kan dermed brukes til å klatre i det sosiale hierarkiet. Dette er et gammelt konsept, som i nyere tider har begynt å få fotfeste igjen.
– Visse kulturelle former, som danseband, har fått lavere sosial status. Noen kan oppleve at musikksmaken sin ikke blir anerkjent av andre. Da kan det komme følelser av skam, sier Størvold.
Datateknologistudent Sondre Johan Karlsen hører på både rap, pianomusikk og ambientmusikk. Han kan kjenne seg igjen i konseptet kulturell kapital.
– De som foretrekker mindre populær musikk har kanskje en slags stolthet knyttet til at man har brukt mye tid på å finne musikk man liker, sier Karslen.
Karlsen mener at musikk og identitet kan være sterkt knyttet sammen, men i varierende grad for ulike personer.
– Mainstreammusikk-lytterne blir kanskje oppfattet som at de ikke bryr seg om musikk, mens de som bruker lang tid på å finne ut hva de liker vil i større grad knytte musikksmaken sin til personligheten sin, sier Karlsen.
Den stigmatiserte sjangeren
En sjanger som i de siste årene har tatt musikkindustrien med storm er koreansk populærmusikk, k-pop. Norberg ble kjent med sjangeren på videregående og føler det har fått et ufortjent rykte.
– Jeg føler at det er en sjanger som mange unge jenter lytter på, og da blir det med en gang veldig mye negativitet knyttet til den. Når folk hører om noe som er populært uten å skjønne det selv, blir de veldig fordomsfulle, uttrykker Norberg.
I nisjemiljøer kan man være opptatt av å definere seg bort fra noe. Størvold mener at det kan komme frem uheldige meninger i lys av dette.
– Akkurat nå er den populærkulturelle mainstreamen dominert av k-pop-sounden. Hvis mainstream popmusikk blir sett ned på, så blir k-pop også sett ned på, noe som jeg synes er veldig synd, sier Størvold.
Kritikken rettes derimot aldri mot sjangerens brutale industri, bare mot musikken.
– De eneste gangene jeg har hørt noen kritisere k-popbransjen, kom kritikken fra noen som liker k-pop, forteller Norberg.
For Norberg mener hun at det hjelper hvis alle er litt mindre dømmende, uansett hvilken type musikk man liker.
– Jeg føler kanskje at det er mer populært å hate popmusikk og k-pop enn å like det. Men hvis du ikke har noe fint å si, så trenger du ikke å si det, sier Norberg.
