The Clumps spilte på Lokal klubb fredag.

Trondheim Calling 2025 - Fredag

Det er fredag og vi er forelska

Trondheim Calling har samlet crème de la crème av norsk musikk. Musikkredaksjonen har vært til stede for å finne de som tar kaka - og de som forlot oss sultne på mer.

Publisert Sist oppdatert

Oddny på Frimurerlogen

Klokken 19.30 skjenkes øl til barter, flanell og baggy jeans i Frimurerlogen hvor det gjøres klart for nok en dag med konserter og kos. Lokalet er fylt med pudrete luft som grumser til synet, det fylles stadig med antisiperende summing. Rundt om klargjøres det til en trivelig start på enda en hard kveld med konserter.

LES OGSÅ HVA SOM SKJEDDE TORSDAG PÅ CALLING: Nykommerne sparker godt fra seg.

Bandet går rett på sak med myke og lette instrumenter, som lager rom for å nyte de joviale og lekne vokalene til Iver Strand Senneset. Når låta «Seven Eleven» skal på, går trommeslager, Oliver Igland, av scenen mens Iver legger vekk gitaren og tar frem munnspillet som får hovedrollen i låta.

«Skjønnameina?» setter pulsen opp et hakk og får mengden til å riste seg inn i festivalen. Ølen begynner å gå ned og stemningen er lett og lystig. Musikken er konstant tilbakelent til tross for skiftet i tempo. Kombinert er det en god harmoni mellom låtene, som skiller seg fra hverandre til tross for at de alle beholder liknende og simple lydspor.

I løpet av konserten annonserer vokalist Iver at bandet slipper plate i mai. Bandet håper å komme tilbake for å opptre i etterkant av dette.

– Forhåpentligvis er vi tilbake i Trondheim til høsten, forteller vokalisten med nikkende respons fra bandet. 

Bandet holder bra kontakt med publikum, Senneset snakker til oss gjennom hele konserten og introduserer hver låt før den blir spilt. Latter og god stemning smittes over til publikum fra bandet på scenen. Når den nye låta «Firfisle» startes etter en tre-gangs-avbrutt nedtelling som responderes med en sjarmerende latter fra Iver, hører man også latteren spre seg blant mengden. 

Bandet er fornøyd med å ha fylt opp lokalet til tross for å være et av de tidligere bandene som opptrer. 

– Det var veldig bra oppmøte, kommenterer tangentist Edvard Røgeberg når konserten er ferdig og instrumentene nedpakket.

Dynamikken mellom bandmedlemmene er varm og gir en følelse av tilhørighet, også blant publikum. Kommunikasjonen på scenen viser respekten alle har for hverandre. Musikken reflekterer seg i kvartetten, i samme dur som musikken kan man merke seg at bandet er tilbakelent og publikum er langt fra anspent.

– Tuva Stenvik

Yellowroots på Byscenen

Jeg beklager. Det er med tungt hjerte jeg må radbrekke Yellowroots Trondheim Calling-opptreden. Men først en forsvarsappell: Jeg kåret debutskiven Whoboy (2024) til årets album. Ikke fordi Nick Caves Wild God (2024) var direkte uinnbydende, men fordi de fem Oslo-musikerne er råflinke. Det skal også sies at jeg så konserten på Lokal Scene i oktober, og den var unikt kjempebra.

Bandet åpner med «Hotell Henri». Det sitter litt løsere enn sist, og trommene er ikke i synk med resten. Visuelt er Yellowroots fortsatt glad i heklede artikler. Buksene på Jonas Steen Eckersberg er så vide at det viser seg å være et skjørt. Rent geometrisk er det langt mellom hvert enkelt bandmedlem, på den forholdsvis store vikingscenen. Men et band som har høstet ros som Hardangereplebønder på sensommeren, skal vel klare å kommunisere, eller?

Yellowroots

Så følger «Therocide», det siste sporet på skiven, og «Fait accompli». Begge låtene har jeg opplevd live før, men det var før. Og fredag var nå, og det var lang avstand mellom da og nå. Uroen begynner å spre seg for alvor i meg.

Det låter surt. Selv stemmen til bassist Tale Buttingsrud kommer til kort, når hun skal samkjøre vokaler med gitarist og frontmann Torvald Ullestad. Og gitarspillet til Ullestad er oppstykket, det halter og er sloppy. De små fortellingene han deler mellom låtene, som pleier å være sjarmerende, blir bare platt, forhastet og pinelig. Det eksisterer ingen dynamikk med publikum. En langsgående vits om at bandet er svenske er ikke morsomt.

På et tidspunkt roper en helt fra publikum «Skru opp mikken!», hvorpå Ullestad svarer: «Er det lavt? Sikkert bare jeg som synger dårlig». Det var nok en kombinasjon. Ullestad og Buttingsrud startet notorisk hver sangstrofe en halvmeter og et halvsekund unna mikrofonen. Det er klart det blir et snodig lydbilde, når mange av riffene ikke er tilforlatelig med slums og klappende introer.

Det eneste lyspunktet i settet er «Sommerlåta». Buttingsrud evner dog ikke å skape den samme stemningen som på platen; en sår, håpefull og progressiv kraft som skal ende i det deilige lydinfernoet. Her overrasker riktignok Ullestad med en ny og sterk gitarsolo. Er Yellowroots nervøse for 300 skarve trøndere? Er de slitne etter Karlstad-giggen sin på torsdag?

Yellowroots

Det gode momentet bandet tok med seg, mye takket være utskifting av vokal, svinner hen i den siste låten på settet. «Peanut» burde være et hardtslående publikumsfrieri, men ender litt i utakt og engasjerer ikke. Bandet står som siloer, spiller halvbra og uten gnist. Unntaket er Felix Falch og Eckersberg; de står helt bakerst på scenen og prater med hverandre under låten(!).

Når trommis Ludvig Lilholm reiser seg, peker på klokken og trekker på skuldrene, begynner noen i publikum å bue. Veldig kort riktignok. Som om vedkommende tar seg i det. Man buer da ikke ut et band som må gå, fordi deres tilmålte tretti minutter på scenen er talte. Likevel var jeg på nippet til å henge meg på buingen. Dette var faen ikke hva jeg forventet av et band jeg selv har opplevd ti ganger bedre.

– Olaf Alexander Styrmoe

The Clumps på Lokal Klubb

Bandet fra Stavanger gikk på scenen femten minutter for sent. Det kan ha vært noe krøll med lyden. En mann med en beroligende t-skjorte med påskriften «Trust me, I’m a sound engineer» småløp rundt med hodelykt. Når bandet først går på, er lydbildet upåklagelig. Gutta fra Rogaland gir flat pedal.

The Clumps

The Clumps minner om indierock eller post-grunge fra UK et par tiår tilbake. At vokalisten ser ut som en levende Alex Turner-voksdukke kan forklare deler av dette. Som p3 har skrevet før, er dette både bråkete og behagelig på samme tid.

Bandene spiller et energisk sett. Låten «Citizens» er bygget på riff designet for stadioner, med en fot godt plantet i Queens of the Stone Age-land. «Middle» følges opp av kjenningsmelodien til Mekonomen, noe som var overraskende morsomt.

Så følger «gosangen» (på engelsk) og «The way i fall», begge treffer en nerve på første rad. Med løpsk kjeve og frakk som ser ut som den er kjøpt fra et overskuddslager fra Waffen SS, går en festivaldeltaker bananas på første rad. På egenhånd drar han i gang en moshpit ingen andre er interessert i å delta på, og påstanden P3 fremmet verifiseres. Det er lov å lage moshpit, men bare ett prosent av publikum som følte for det.

The Clumps

Guttegruppens trommis har ødelagt skarpen på skarptrommen, hvilket gir et sentralafrikansk bongo-preg på en ellers drivende og fremoverlent prekusjonsbase. Under siste låt, «Delete Me», får omsider mannen med mullet og lærfrakk følge av flere knuffende kompiser. Godt oppmuntret av frontmannen: «Onda den siste låta ska alla gå fåkkings kræizy!».

– Olaf Alexander Styrmoe

ELIA på Lokal Scene

Scenen er belyst av lys som minner om en solnedgang og stemningen av en hyggelig kveld i stuen sin med pledd og puter, hvis stuen din er en bar som er stappet med spente popentusiaster. En plutselig myk stemme begynner å synge og jeg får følelsen av å bli omringet av myke skyer. ELIA kjører rett på.

ELIA

ELIA er artisten du drømmer om å bli venner med etter en konsert. Ikke bare fordi hun har en stemme som får deg til å lure på om hun egentlig er en engel i forkledning, men også fordi hun utstråler den samme energien som en fremmed person som gir deg et usedvanlig treffende livsråd i køen på klubben klokka to om natta. På Trondheim Calling i går kveld viste hun at hun er langt mer enn bare en pen stemme - hun er en hel opplevelse.

Fra første øyeblikk var det tydelig at ELIA ikke var redd for å vise følelser. Hun finner balansen med ballader som gir publikum et rom til å både groove og gråte. Hun leker med publikum på den trommedrevede låta «Call Me». Med et hint av jazz rapper hun om sangkarrieren, og river oss med fra første note. Stemmen hennes var et friskt innslag i den kalde Trondheimsnatta, og hun skinte som en sol på scenen. Det eneste som hindrer det fra å være en skyfri himmel, er at instrumentalen overdøver vokalen.

Allikevel er det ingen som kan si at bandet ikke var på topp. Bassisten spilte som om livet sto på spill, og sammen med trommeslageren drev de kvelden fra kraftige ballader til energiske festsanger. Det hele føltes som en veldig gjennomtenkt, men samtidig avslappet, musikalisk reise. ELIA danset og smilte som om hun var på en fest med sine beste venner. 

ELIA

 Da hun avsluttet med sin siste låt, «Love Me», var det som om hele rommet svaiet i takt. Breakup-låten overrasker med en afrobeats-inspirert instrumental. Jeg kan røpe at til og med crewet ikke kunne la seg stoppe fra å danse med. ELIA er ikke bare en artist du hører på - hun er en artist du føler med. Kontrasten mellom den store stemmen og den søte personligheten rev med hele rommet. For å sitere artisten selv «I'mma treat me like a real princess» og en prinsesse, det er hun. Vi tror ikke det er lenge før ELIA tar steget fra Lokal Scene til global scene!

– Emilia Brahim og Wendy Wingwei Leung

LES OGSÅ: Zambias gjenoppståtte rock.

Iben på Lokal Klubb

Fra ELIAs dansbare popopptreden i overetasjen, trer jeg ned i Lokals mørke underetasje. Det føles mørkere enn normalt, taklampene er slukket og et mørkt banner med Ibens navn pryder scenen. 

I det showet starter lyser det opp i industrielle lys på scenen, og lyskasterne blinker i takt med musikken. Vifte og røykmaskin går på spreng, og gjør den ellers svette kjelleren omtrent så kjølig som å krysse Nidelven på en vinterdag. Alle solemerker tilsa at dette skulle bli en svært gjennomført opptreden.

IBEN

Estetikken er tydelig, både på sceneomgivelsene og det musikalske uttrykket. Iben og bandet leverer en opptreden som visuelt befinner seg et sted midt mellom trolsk folkemusikk og svartmetall, men rockebandet på scenen spiller antemiske poplåter. Denne finurlige kombinasjonen gir unektelige Eurovision-vibber, en oppfatning hovedpersonen selv bekrefter midtveis i programmet: «Dette kunne vært et norsk bidrag i Eurovision», annonserer Iben selv, før bandet dundrer videre inn i neste låt. Fulltreffer der, altså.

Foruten en estetisk overensstemmelse, er den musikalske kvaliteten langt høyere enn gjennomsnittet i den europeiske musikkonkurransen. Det får være opp til den enkelte hvor stort dette komplimentet er. Bandet spiller på lag gjennom samtlige rocka poplåter, og Ibens vokalprestasjoner er fengslende. De kraftfulle klangene fra stemmen hennes fyller kjelleren. 

Hun har også en smittende energi, noe hun ikke er alene om: gitaristen til venstre for henne har den mest energiske fremtoningen jeg noen gang har sett, og skaper et show uten like. Samtidig hadde jeg aldri trodd jeg skulle se en gitarist med in ear-monitorer spille en solo med tennene à la Jimi Hendrix. Og akkurat det trenger jeg i grunn ikke se igjen.

TROLSK: Iben underholdt rockere som hadde turt å ta turen fra Fru Lundgreen.

Siste låt står ut som et av de desiderte høydepunktene. Gitar- og mandolinlinjer flyr om hverandre, og taktskiftene navigeres mesterlig av trommeslageren. Iben sa underveis i konserten at hun hadde ett oppdrag i Trondheim, som var å gi publikum nakkesleng. Ut ifra hva jeg kunne se, fikk selv de godt trente nakkemusklene til rockeklientellet kjørt seg - da må man kunne kalle kvelden en suksess. 

– Simon Torsvik Thingnes

Stéphanie Turcotte på Tyven

Oppe på jorda igjen etter Ibens trolske halvtime bar det videre til Tyven, og det som skulle bli en opptreden i andre enden av skalaen. De mer lavmælte opptredenene på Trondheim Calling har ofte hard konkurranse i form av bransjefolk som er mest interesserte i å snakke høyt om seg selv. Men, for de av oss som fulgte med, skulle det bli en nydelig konsertopplevelse. Bransjefolket fulgte litt forsinket etter, som de alltid gjør.

Turcotte er en begavet historieforteller, og skildrer fra livet sitt. Artisten fra Québec har flyttet til Norge, nærmere bestemt det hun beskriver som en knøttliten bygd i nord med omtrent 20 innbyggere. Der har låtene hun fremfører blitt til, mens hun har hatt utallige strøjobber. Det lavmælte og emosjonelt medrivende uttrykket er herved begrunnet.

Med gitaren i hendene maner Turcotte frem hardtslående følelser, med et myktslående komp i bakgrunnen. Stjernelaget hun har med seg i bandet bærer frem låter som er forholdsvis rett-frem på en beundringsverdig måte. Trommeslager Ola Øverby groover forsiktig, men intensjonelt. Bassist Herman Wildhagen danser rundt trommeslagene med melodiske basslinjer, i tillegg til å være humoristisk sidekick når Turcotte må stemme gitaren. Som var ganske ofte. 

NORDNORSK RO: Freden senket seg over Tyven, og låtene fikk skinne.

Den virkelige stjerna i bandet er Anna Ueland, som maler tonale bilder med Rhodes-, Mellotron- og synthlyder. Med forholdsvis få musikere på scenen åpner det seg rom, som hun fyller med stor bevissthet. Alle musikerne får skinne, men lar riktignok låtene skinne sterkest.

Hovedpersonens stemme har en helt unik karakter og nerve, som gode musikere vet å gi plass til. Koringene deres beriker også vokalmelodiene som flyter lett utover det smilende publikummet på Tyven. Roen senker seg mer og mer over konsertlokalet denne fredagskvelden, og stemningen når et høydepunkt på avslutningsnummeret, nyutgitte «Clarity». Jeg tror både den gjengse konsertgåer, og bransjefolkene som omsider fulgte med, ser frem til å høre mer fra Stéphanie Turcotte.

– Simon Torsvik Thingnes

NORDNORSK RO: Freden senket seg over Tyven, og låtene fikk skinne.

Foto: Gaby Angeles

Jon Ranes med The Heartbreakers på Byscenen

Jon Ranes er den typen artist som får deg til å lure på om han kanskje sover med gitar i armene. Med en blanding av såre tekster og drømmende gitarspill tar han oss med på sjangeroverskridende reise fra rap til rock til folk. Med knekk i stemmen synger han «Du tror på evolusjon, jeg tror på ingenting - jeg tror på Nike Air Force 1». Og vi tror på Jon Ranes! 

Jon Ranes

Den behagelige stemmen til Ranes starter showet med å klimpre på gitaren til sanger som kan beskrives som country for folk som kjører trikk i stedet for traktor. Publikummet virker overrasket over sjangerskiftet - Ranes er mer Lillebjørn Nilsen enn Loverboy når han synger sårt om kvelder med gamle flammer på Grünerløkka. Meningene er splittet. For noen ble det som å ta nachet på forkant, men for de som tenker at gåturen på vei hjem fra festen er høydepunktet av kvelden, treffer det perfekt.

Jon Ranes

Der vi står ved barrikaden er det vanskelig å ikke bli truffet av boyband-følelsen som The Heartbreakers har tatt med seg. Hadde vi vært tenåringsjenter på 60-tallet ville vi ha dånet. De låner estetikken fra band som The Beatles, og fortsetter de å sjarmere slik de gjorde i går kan de kanskje få en like så lojal fanskare av jenter etter seg. Salen ble smittet av Lovermania. I det Ranes river av seg av jakken går publikum amok. «It's time to get sexy» sier Ranes, og da har han publikum (anmeldere inkludert) i sin hule hånd. Med låten «Hun Vil Ha», gir han oss «litt av himmelen» med sin sukkersøte og sensuelle falsett. Hvem kan motstå det?

Med et smittsomt smil om munnen forlater Ranes scenen, og lar oss sitte igjen med en lengsel for mer. Vi vil ha, vi vil ha, vi vil ha, Loverboy.

– Emilia Brahim og Wendy Wingwei Leung

Powered by Labrador CMS