Spiller så hardt at vi skreller av huden

En iskald ettermiddag i Trondheim møter vi bandet SKULK i studio i kjelleren av Olavshallen. Tross at de slapp sitt debutalbum A State of Noise i september, er de allerede i full gang med å spille inn mer musikk.

– Vi har forskjellige musikalske bakgrunner og ulike referanser. Det er noe vi prøver å utnytte, forteller trommis Vegard Holan.

Debutalbumet deres var et prosjekt vokalist Brynjar Vigrestad begynte på og som resten av bandet tok del i underveis. Album nummer to er i større grad et produkt som alle medlemmene har vært med å utvikle fra start.

– Den nye musikken er mye mer oss. Det er nå vi tar et skikkelig steg som band, forteller Vigrestad.

Flyttet til Trondheim for å starte band

Hardrockbandet ble dannet etter at Vigrestad og bassist Håkon Johnsen tilfeldigvis flyttet inn i samme kollektiv. De fant fort ut at de ville starte band sammen. 

– Jeg flyttet til Trondheim kun for å starte et band, forteller Vigrestad, som opprinnelig er fra Kvinneherad. 

I dag består gruppen av fire ganske forskjellige kompiser som liker å lage masse lyd.

– Som vi bruker å si: Hva får man når man putter en gitarspiller på trommer, en fotograf på bass, en felespiller på vokal, og en trekkspiller på gitar? Da får du SKULK, sier Holan og ler. 

Fra fiolin til adrenalin 

Hele bandet har vokst opp med musikk, men det er ikke bare hardrocken som har påvirket dem.

– Da jeg var fem år ble jeg lurt til å spille fiolin. Jeg var ikke så glad i fiolin, men ble mer og mer glad i musikk. Etter hvert gikk jeg over til gitar, noe som førte hit. Jeg har vokst opp med å høre på veldig hard musikk, og jeg merker at det påvirker låtskrivingen indirekte, forteller Vigrestad.

Holand og Svendsen gikk på musikklinjen sammen på videregående og har hørt mye på progressiv rock, jazz og klassisk. På musikklinjen ble det mye musikkteori, eller «musikknerding», som bandet kaller det selv. 

Tross ulike musikalske bakgrunner og preferanser, har bandet en felles interesse for hardrocken.

– Jeg og Brynjar har også hørt på mye av den samme musikken, før jeg begynte med «musikknerding». Derfor syns jeg det er veldig artig å spille i SKULK, fordi musikken ligner på mye av det jeg liker å høre på, forteller gitarist Sigve Svendsen.

Holan ramser opp ulike band de alle har et forhold til.

– Radiohead, Muse og System Of A Down. Vi har vel alle hatt en pop-punk-periode på ungdomsskolen.

– Den norske elektronikaen fortjener en plass i verden

Føler frivilligheten 

Alle fire studerer på det tredje året på NTNU, og bandet er godt kjent med frivillighetskulturen studenthovedstaden har å by på. Blant annet er Svendsen aktiv i Snaustrinda, som er spellemannslaget ved Samfundet.

– Vi lever alle i miljøet som er med på å løfte opp band, musikk og kultur. Vi har absolutt merket at det er mange som har lyst til å være med å hjelpe oss å nå ut med musikken vår, forteller Johnsen.

Vigrestad, Holan og Svendsen studerer musikkteknologi, mens Johnsen studerer filmproduksjon. 

– Vi har grunnlaget for å få til både lyd og bilde. Håkons medelever har blant annet hjulpet med fotografier. Kanskje de kan hjelpe oss med å lage musikkvideoer etter hvert, sier Holan.

Tidløs samfunnskritikk

SKULK lager musikk som er både drømmende og energisk.

– På første og kommende album er tekstene mer abstrakte. Vi skriver musikken først, og så skriver vi teksten etter hvordan låten føles, forteller Vigrestad. 

Ofte lener tekstene mot melankoli eller aggresjon, og gjerne begge om hverandre. 

– Vi er jo unge og studerer i Norge, og vi lager hardrock, så tekstene handler ofte om urettferdighet. Sjangeren vår inviterer til litt aggresjon, sier Johnsen. 

Holan forteller at det er en viss tidløshet i å skrive mer abstrakt.

– I stedet for å skrive om én spesifikk krig, så skriver man om krig generelt. Da får låten ulik betydning avhengig av hvem som hører på.

Skulker bare for SKULK 

Bandets navn kommer ikke nødvendigvis av enkelte med lemmers ugyldige fravær, men det er fortsatt passende.

– Vi var ganske langt i idémyldringsfasen, og så begynte Håkon å lese opp masse finske ord. Han sa ett eller annet som liknet på «skulk», og en av oss plukket opp at det var kult. Det passer også ganske bra at Brynjar er en notorisk skulker, sier Holan med et lurt smil om munnen. 

Det er tydelig at de andre tre er enig, da alle bryter ut i latter.

– Brynjar har sikkert vært tretti ganger til tannlegen, sier Svendsen. 

Holan forteller også om en gang da Brynjar Vigrestad gikk ut av forelesning for å «ta telefonen», men holdt mobilen feil vei. «Hallo», sa han, mens skjermen lyste utover. Det var ingen i andre enden av telefonen.

– Jeg har aldri skulket timen for å ikke gjøre noe. Jeg har alltid skulket for å jobbe med SKULK, svarer Vigrestad.

– Blør for musikken

Siden bandet ble dannet i 2024 har de rukket å spille en rekke konserter i ulike byer. For Vigrestad og Holan er likevel nervene i høygir før de går på scenen. Johnsen forteller at man fort glemmer å leve i øyeblikket under konserter.

– Jeg blir ikke like nervøs som jeg var før de første konsertene. Nå gleder jeg meg bare veldig, men når du går opp på scenen, soner du helt ut. Halvveis inn i settet forstår man at det snart er ferdig, og da angrer man på at man ikke var mer til stede, forteller Johnsen. 

Selv om det tidvis har gått hardt utover ymse fingertupper, forteller bandet at de har vært heldige med både gjennomførelse av konserter og engasjert publikum. 

– Det verste som har skjedd var under en av de første konsertene vi spilte på. Vi ble så ivrige at vi spilte av all huden på hendene våre. Det rant masse blod nedover. Du glemmer alt av teknikk og spiller så hardt at du skreller av huden. Det ser jo veldig kult ut på bilder, liksom at vi blør for musikken, sier Vigrestad.

Daphni - Butterfly