Anmeldelse

Daphni – Butterfly

Et lite genuint forsøk på å appellere til så mange som mulig.

Publisert Sist oppdatert

Produsenten og musikeren Dan Snaith har definert elektronisk musikk på egne premisser i en årrekke. Under flere alias, hvor Caribou er det mest kjente, har han oppnådd stor suksess med snurrig og psykedelisk elektronika. Og det er vel fortjent. 

Når han nå gir ut nytt album under Daphni-navnet, prøver han å gi lytterne akkurat det de vil ha. Det har både sine fordeler og ulemper.

Fordelen er at det er mye her som vil slå godt an på klubben. Så godt som halvparten av låtene har en oppbygning som følger samme formel. Det starter med dyp bass og dunkende basstromme, som bygger opp til et dropp før et annet element introduseres. 

Noen ganger fungerer det bra, men ofte er det bare dørgende kjedelig og repetitivt. 

Akkurat dette er ulempen med å lage et album som i såpass stor grad flørter med dansegulvet. Låtene har bare ett gir å gå på når det gjelder tempo, lydbilde og hvilke følelser de vekker hos lytteren. Det føles litt som når noen setter på en generisk Spotify-kuratert spilleliste med kun tech-house låter på vors, hvor samtlige høres ut som FISHER’s «Losing It». 

Ja, det fungerer helt greit for å få opp stemningen og ha noe å høre på under drikkelekene. Men låtene er ikke minneverdige nok i seg selv til at noen kommer til å legge dem til i sine egne lister etterpå.

Musikalsk føles det anonymt, hult og lite genuint. Jeg vet at Dan Snaith kan mye bedre. Det har han bevist på tidligere Daphni-låter og med Caribou-prosjektet. Samtidig viser Butterfly glimt av genialiteten Snaith faktisk sitter inne med. Det er låter her som er genuint eksperimentelle og prøver å flytte musikalske grenser. 

Den rave-inspirerte «Two Maps» er et fem minutter langt kaos av modulære synter og pling-plong-lyder som ikke burde fungere. Likevel ender den opp som et av de store høydepunktene i sporlisten.

De beste låtene på albumet er de hvor Snaith legger et element av seg selv inn i arbeidet. På den energiske «Waiting So Long» og emosjonelle «Good Night Baby» synger faktisk Snaith selv. Og jeg tviler ikke på at den flyktige musikalske reisen Butterfly tar oss med på representerer musikken Snaith liker å lage. 

Likevel, etter å ha hørtButterfly sitter jeg igjen med en følelse av trøtthet, likegyldighet og mild skuffelse.

Powered by Labrador CMS