MUSIKK
En ærlig prat med Vilde Tuv
Enkvinnesorkesteret tar oss gjennom inspirasjonen bak sitt nye album, Trøndertun-lære og hvordan man finner seg selv i en verden som vil sette deg i bås.
Når man møter en musikalsk figur som Vilde Tuv, er det ikke lett å vite hvem man står ovenfor.
I 2025 slapp enkvinnesorkesteret og Spellemannpris-vinneren sitt nye album Truthbomb og gikk raskt inn i turnémodus, noe som innebar et stopp i Trondheim.
Etter en vindunderlig og merkelig opptreden på Tyven – som bød på intim, hvisket allsang, levende lys i publikum og en trekkspillsolo – fikk jeg sjansen til å sette meg ned med Tuv.
Tross eventuelle forventninger om en grandios karakter er Tuv overraskende avslappet, samtidig som hun enda hadde hodet litt i skyene etter konserten.
Inn og ut av Trondheim igjen
Det viser seg fort at dette er langt fra Tuv sin første runde i Trondheim. Sist hun spilte her var i 2022 på Pstereo.
– Da var det nesten ingen folk, men jeg spilte også på Lokal en gang. Det var veldig bra; der var det mange. Jeg har også spilt på Studentersamfundet en gang, forteller Tuv.
Tuv forteller at en del av hennes musikalske utvikling kan skyldes at hun gikk på folkehøyskolen Trøndertun. Trøndelagshistorikken går med andre ord langt bakover.
På spørsmål om hva alle i Trondheim burde oppleve, svarer Tuv bestemt.
– Å akseptere seg selv.
Hvordan tikker Truthbomb
Samtalen går mot Truthbomb, for nettopp selvaksept ligger nært ved platens tematikk.
– Da jeg først begynte, var jeg veldig inspirert av trance-lyrikk. Tekst som er veldig enkel og stor. For eksempel: «Look into my eyes, tell me what you see». Det høres litt dumt ut, men når det er sammen med musikk blir det episk, sier hun og ler litt.
Her kommer vi også tilbake til Trøndertun. Mens klassen hennes var opptatt av gitarmusikk, følte Tuv at hun skilte seg ut fra resten.
– Jeg gikk på rockelinjen, og da gitarlæreren min spurte: «Ja, ka e’ det du vil spill’ for no, da, Vilde, hvis du ikke vil spill’ blues-skala?», svarte jeg: «Bare hiphop og techno!», forteller hun og ler.
Den siden av albumet, som er fylt med det Tuv selv kaller middelaldermelodier, kommer mer ut av det blå. Den er likevel godt sveiset sammen med trance-musikken.
– Jeg kan ingenting om det, så det blir bare min fantasi, litt som et eventyr. Jeg tar rollen til en liten trubadur som skal fortelle historier med melodi, forteller Tuv.
Det er mye kjærlighet både i og rundt platen. Samtidig forteller Tuv at det var en vanskelig prosess, fordi hun var gravid under innspilling.
– Jeg var veldig trøtt og hadde ikke like høy arbeidskapasitet som vanlig, men jeg synes at jeg har vært veldig flink. Og nå er vi her, forteller hun stolt.
Spørsmålene fortsetter å grave frem den kunstneriske prosessen til Tuv. Med så frittflytende musikk blir man naturligvis nysgjerrig på hvordan hun skriver låtene sine.
– Ofte vet jeg at jeg har en sang når jeg har en melodi eller en setning som er kul. Og så kan jeg lage et dårlig utkast og tenke: «Usj, nei, ikke tenk på den stygge sangen», forklarer Tuv.
Tuv vifter bort den hypotetiske låten med hendene.
– Men når jeg skal komme med et nytt prosjekt, må jeg jo ferdigstille låten, og da blir det nesten som et mattestykke for å få ting til å gå opp til slutt, fortsetter Tuv.
Et lite opprør mot anmeldelsene
Samtalen tar så en litt mer seriøs vending. Noen dager før konserten la Tuv ut et innlegg om at hun har blitt litt lei av anmelderne sin diskusjonen rundt albumet og henne.
– Jeg blir liksom beskrevet som et barn, som naiv, som rar, uten at anmelderne egentlig sier noe om hva musikken faktisk gjør, utdyper hun.
Tuv nekter ikke for at kunsten hennes faller litt utenfor fokuset når anmelderne omtaler musikken hennes, men irritasjonen over at hun blir plassert i bås, selv når det er positivt, er tydelig.
– Musikken blir på en måte som et naturfenomen og ikke noe som jeg faktisk har laget. I stedet for å se på de performative valgene jeg tar, så blir det litt: «Ja, hun er veldig rar, og den musikken er veldig naiv», fortsetter hun med en smule agg.
Hun mener dette også gjenspeiler hvordan kvinnelig kunst har blitt vurdert gjennom tidene.
– Det er liksom mannen som alltid skal oppdage ting, mens kvinnen er naturfenomen. Sånn: «Oi, ja, du var da flink! Nå har vi oppdaget deg», sier hun.
Udødelig skapelsesinnstinkt
All snakken om henne har gjort at hun ikke er helt sikker selv på hvilken persona hun viser verden. Likevel spår hun fremtiden tydelig.
– Jeg har lyst til å låse meg inn på studioet vårt med masse bøker og en madrass og klistre masse bilder på veggene og lese, høre på musikk og lage melodier. Bare å trøkke på, sier Tuv i en tydelig inspirert tone.
Etter intervjuet er det på tide å ta bilder, og Tuv viser en ny side av seg, en side fylt med et kreativt driv. Energien hennes er elektrisk og smittsom.
Det er hopp og sprett og spring rundt i kjelleren på Tyven, med rekvisitter, neonlys og skuespill – så hjemmelaget som det kan bli.
Det gir fullstendig mening at dette er en kvinne som er kjent for å lage kunsten sin stort sett på egen hånd, for dette er en sjel som lever for å skape.
