Festivalen ble avsluttet med eufori, dans og sødme

Moreller på Ulven

En solstråle tok over Ulven og hele byen. Moreller gikk på scenen uten introduksjon, og det trengte de heller ikke. Trommene startet med et kraftig pang og satte i gang hele stemningen. Vokalist Ylva Sofie Lærum kom med en myk, rolig og lys vokal, som sammen med den storslagne instrumentalen utgjorde en magisk kombinasjon.

Etter et par låter gikk Lærum frem og presenterte seg selv og bandet. «Og her er mine moreller» sa hun, og mengden ble helt vill av sukkersøt transe og beundring. Lærum hadde en litt småklein aura rundt seg da hun presenterte neste låt, men det var den kleinheten som fikk låtene til å utmerke seg.

Moreller hadde en persona som strålte i musikken, men en helt alminnelig fin energi utenom. Låtene plantet et smil på fjeset mitt og på alle i hele salen. Bandet var fullt av talent, og når man har så mye å by på som Moreller, er det ikke tvil om at det ender på topp. Det hele var et velsmurt musikalsk maskineri. 

– Wendy Wingwei Leung

Drakånis på Kultursenteret ISAK 

Oslobandet imponerte på siste dag av Trondheim Calling, selv med et litt for lite danselystent publikum. Drakånis har de siste par årene fått mye oppmerksomhet i den norske musikkoffentligheten. Mest fordi de er et hardbarket rockeband som briljerer på enhver scene de står på, og litt fordi ingen av dem ennå er ferdige på videregående. 

Kultursenteret ISAK fungerte som et helt greit konsertlokale. Stemningen kunne tidvis minne om et pretensiøst kafébesøk, men idet jentene i Drakånis entret scenen og dro i gang første låt, forsvant alle assosiasjoner til overpriset kaffe og tørre bakervarer. 

Selv med en spilletid på knappe 30 minutter brukte bandet tiden godt, og publikum satt igjen med en komplett konsertopplevelse. Vokalist Flora Sofia Krohn-Pedersen strålte på scenen med en velbalansert blanding av sjarm og selvsikkerhet. Hun ga likevel uttrykk for misnøye med publikums danseinnsats, en vurdering det var lett å slutte seg til. 

Gitarist Hedda Brofoss Versto og bassist Anna Nyaanga Nyambwogi Archer utgjorde en drivkraft som rev tak i deg og ikke slapp før siste akkord var spilt.

Selv om alle i Drakånis er dyktige musikere, var det trommis Anna Underdal Sæter som virkelig skilte seg ut med et spill som var så presist og tettvevd at resten av bandet nærmest ble sydd fast til grooven hennes. 

– Simen Lerstad

Giuseppe Martini på Ulven

Idet jeg kom inn på Ulven har Giuseppe Martini startet og allerede fått et jerngrep rundt publikum. Han snakket ikke til publikum gjennom settet, men det var ikke et problem – musikken talte for seg selv. Og musikken, den talte til alle på Ulven. Det var ikke et menneske på Ulven som ikke lot seg hypnotisere av Giuseppe.

Giuseppe hadde et fast grep om alle i salen. Dette grepet inkluderte alt fra de ansatte i baren til noen jeg ville tenkt at var mye eldre enn målgruppen til Giuseppe. Ikke at musikk har noen aldersgrense, for øvrig. Giuseppe spiller både kjente og mindre kjente låter, men uansett hva han spiller, er det ingen i salen som står i ro. 

Etter det jeg opplevde som altfor kort tid, innså jeg til min store fortvilelse at konserten var over. Jeg vet selv at jeg kunne hørt på dette mye lengre, og det tror jeg samtlige på Ulven også kunne gjort. Etter kvelden står dette igjen som en av mine favorittkonserter og en artist som absolutt burde følges med på fremover. 

– Martin Johnsen

FARIN på Ulven

Det brødbakende bandet trollbandt med sin sukkersøte alternative pop på Ulven, i en sal tettpakket med folk. Bandet var kledd i orientalsk uniform, utenom vokalist Caroline Angorine, som var kledd i rutete bluse og fargerik kjole. 

Hun er en stor grunn til at FARIN fungerer så bra som det gjør. I tillegg til å være en fenomenal sanger, hadde hun en nydelig kontakt med publikum. Mellom låtene fortalte hun om bandets store forkjærlighet for brødbakst, og hvor ofte de samles for bakekvelder. I tillegg til å inspirere bandnavnet, fungerer også bakst som det sosiale limet i bandet. 

Denne kollektive grunnstemningen syntes i samspillet også. Bandet storspilte, men i starten var basstrommen litt høy i miksen, noe som påvirket rytmen. Heldigvis bedret det seg etter de to første låtene, og herfra og ut var bandet en sann fryd å høre på. 

Hiten “About a bird”, drevet av synkoperte rytmer og utforskende gitarlinjer, markerte seg som kveldens musikalske høydepunkt. Og da applausen ljomet utover Ulvens dunkle sal, ble det desto tydeligere hvor sterkt bandet strålte på scenen.

– Martin Lindheim