Kvernberg & Carstensen på Verkstedhallen – Det var flaks da, Ola!
Velrenommerte Ola Kvernberg og Stian Carstensen inntok torsdag kveld Verkstedhallen for å dra sine favoritter fra musikkhistorien tilbake inn i rampelyset. Det ble en kveld full av latter, grevlinger og god musikk.
Det klirrer godt i plastkoppene når Ola Kvernberg og Stian Carstensen skal spille konsert for et utsolgt Verkstedhallen torsdag kveld. Vi merker oss at snittalderen på publikum er relativt høy, men observerer etter hvert at det er en del unge fjes i folkemengden.
Scenen er innredet som en gammel stue, gulvlamper i beige tekstil, store monsteraplanter og, oppsiktsvekkende nok, en utstoppet grevling. Lyset senkes og de to eminente musikerne inntar scenen til full applaus. Carstensen, som kaller seg selv «nynarsissist», påpeker riktignok at trøndere er litt tilbakeholdne, han er tydeligvis ikke fornøyd med mottakelsen.
Showet åpnes av en slått Kvernberg selv har komponert, og som Carstensen forteller oppstod i en morfinrus under et sykehusopphold. Kvernberg bekrefter ikke om dette stemmer eller ei. Fra åpningsslåtten beveger musikken seg videre inn i et mer klassisk landskap. Først fra Saint-Saëns’ kjente «Svanen» og deretter innslag av fransk barokk, før de avslutter første nummer med vaskeekte bluegrass.
Allerede nå er det tydelig at dette kommer til å bli en konsert med stor sjangerbredde, men hva annet kan man forvente fra den smått ambisiøse undertittelen «Setter musikkens ursuppe tilbake på kok»?
«La ikke sannheten komme i veien for en god historie», gjentar Carstensen flere ganger i løpet av konserten. Det blir fort tydelig at han er glad i en god skrøne. Det fortelles flere anekdoter i løpet av kvelden, og vi tar oss i å undre oss over om vi er på konsert eller standupshow. Carstensen er en morsom skrue, og han kommenterer også samspillet underveis. «Flaks!» utbryter han når salen blir særlig imponert over et spesielt samkjørt øyeblikk.
Gjennom hele konserten lener de to erfarne musikerne seg på et utrolig godt samspill, og bruker det som et springbrett for å improvisere og leke seg gjennom musikkhistorien. Det er imponerende hva de to klarer å få til med en så begrenset besetning. Kvernberg spiller hovedsakelig på sitt hovedinstrument fela, men kan også høres på både trommer, utstoppet grevling og piano.
Carstensen spiller mest trekkspill, men har også med seg sine spesiallagde instrumenter prydet av gjedder: en mandolin, en banjo og en pedalsteel på syre, med hele ti pedaler mot de vanlige tre. Noe av det kuleste under hele konserten er når Carstensen utvider lydbildet ved å kjøre trekkspillet gjennom en synthpedal.
Mot slutten av konserten annonseres det at de tar imot ønskelåter fra salen. Publikum er stille i noen sekunder, før det ropes ut fra tre forskjellige sider av rommet. Resultatet blir en underlig medley. Først Iron Maidens «The Trooper» som på mirakuløst vis beveger seg over til Carolas «Främling». Til slutt glir de sømløst inn i en gåsehudfremkallende versjon av David Bowies «Life on Mars?».
Vi forventet ikke å bli rørt av denne konserten, men Kvernbergs felespill og Carstensens akkompagnement på Bowie-låta maner frem en klump i halsen hos oss begge. Det eneste som bryter denne effekten litt, er publikums insistens på å synge med, til tross for at de hverken kan teksten eller melodien.
Når klangen har stilnet og siste applaus er gitt, går vi fra Verkstedhallen denne kalde, snøfylte novemberkvelden med lettede hjerter og en ypperlig musikkopplevelse i sekken.