En fredagskveld fylt med frenesi, fest og introspeksjon

Ragnhild og på Byscenen

Ragnhild Moan, eller Ragnhild og, er allerede en stemme i den norske undergrunnen som nesten føles for stor for Callings beskjedne natur. Det var derfor en stor fornøyelse å se henne på årets liste, ikke minst på Sentrum Scene. 

Det kom fort frem at Ragnhild og åpenbart hadde høye kunstneriske ambisjoner. Hun fremførte med mål om å bli stor, og selv ble jeg overbevist på kort tid.

Jeg trakk fort mentale linjer til tidligere eksentriske artister som Björk når jeg så henne på scenen med backingbandet sitt. Ragnhild og var tross alt kledd i en elegant topp som lignet slanger av ametyster. 

Hun bar rommet med en vidunderlig, kraftig stemme med mye omfang og spenstig uttrykk. Dette skinte best på låtene med myk ambientinstrumentasjon. Men når cresendoer kom, ble bandet til én stor enhet som løftet henne opp.

Alle låtene omhandlet selvrefleksjon og kjærlighetssorg. Bakteppet av hjemmefilmer gjorde at man fikk følelsen av å få innblikk i Ragnhild og sine innerste tanker. Er det ett navn å investere i nå, så er det Ragnhild og. 

– Mathias Berntsen

Cely på Byscenen anneks

Vi rakk såvidt å komme ut døren fra Ragnhild og før Cely trådte på scenen på Annekset. Nå som tårer var ferdig felt, var det tid for å riste på baken og gi faen. 

Cely skrudde opp sjarm-meteret til maks og befalte: «Turn that shit up». Og høyt ble det. En liten scene stoppet henne ikke fra å gi et stort inntrykk. Kjapt ble rommet fylt med deilig rage-bass, bakgrunnsdansere med egen koreografi og Cely som holdt seg stødig og leken på mikrofonen.

Lukten av grønt fylte utrolig nok nesen, og «Er det noe bad bitches her i kveld?» ble svart med ekstase fra hele publikum. Jeg var en bad bitch selv der og da. Folk hadde det rett og slett jævlig bra. Enda bedre stemning ble det da Cely dro opp gjester på scenen som hun kunne bytte vers med. 

Avsluttende låt «alle gode ting er 3» ristet hele lokalet, og når hun kysset farvel var vi fortsatt gira på mer. «En gang til!». Men akk, Calling er på en streng timeplan. Inntil neste gang, da kan festen vare hele natten.

– Mathias Berntsen

Festivalens første dag varmes opp av støy og skrangel

Joggebukse på Tyven 

Da jeg kom inn på Tyven var det allerede stappfullt av folk. Det var nemlig knyttet stor spenning til Oslo-trioens første konsert utenfor hovedstaden, og på Calling skuffet de ikke.

Første låt ut var «May You Rain», som innledes med lengselsfull saksofon. Lydbildet var tett, bassen runger og orgelspillet skapte en sakral stemning inne på Tyven. Det låt glimrende, og jeg tenkte stille inni meg at dette allerede var et av kveldens musikalske høydepunkt.

Litt lenger ut i settet kom «Brazilian Vinyl», og godlyden bredde seg utover vinyldekkede Tyven. Folk var helt med, og akkurat som bandet er «in the pocket» har Joggebukse publikum i sin hule hånd. Det gynges og nikkes anerkjennende. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile.Vokalist Tao sang med så mye attityde og swagger at man ble blåst av banen. Hun formidlet selvhevdelse, men også sorg og lengsel på en måte få andre kan. Jeg er dypt takknemlig for at jeg har fått oppleve det på Tyven denne kvelden.

– Martin Holst Lindheim 

Pushwagnergruppen på Gramart-scenen: Hjorten (Royal Garden)

Inne på Hjorten scene var stemningen høy. Imens vokalist Geir Magne Staurland skrek seg hes til full applaus fra scenekanten, står en armé av middelaldrende menn bak i lokalet og nipper til den ene ølen som bikket lasset for kvelden.

Kontrasten var påtakelig. Helt fremme ved scenen var det ville tilstander. Her var det fylt med studenter som mosher som om de har råd til egenandel for røntgen-scanning i morgen. Det koker.

Når inngangsbilletten til en konsertopplevelse kommer med en anbefaling om promille, går man inn med lave forventninger. Uansett promille, var det umulig å ikke bli smittet av stemningen Pushwagnergruppen tok med inn i lokalet. Det er skittent, det er høyt, og det er uflidd. Det er dritt, men det er moro. Og er det ikke nettopp det pønk skal være?

Pushwagnergruppen leverer akkurat det Trondheim Calling trenger sent på kvelden: En unnskyldning til å riste løs. 

– Emilia Brahim