Trondheim Calling 2026 – Torsdag
Festivalens første dag varmes opp av støy og skrangel
Ring ring ring… Trondheim Calling. Mens kulden herjet ute, varmet god musikk konsertlokalene.
Scoreboard på GramArt-Scenen: Hjorten (Royal Garden)
Ute var det iskaldt før man nådde lokalet. Forbi en halvskummel vekter og en anonym dør åpnet det seg et overraskende, stort og fint rom. Som en liten hemmelighet brettet lokalet seg ut der scoreboard var klare for å levere ekte shoegaze.
Scoreboard gikk rett på, med et sett som føltes planlagt og intenst. Pausene var nesten ikke pauser. Ofte var det bare lavere spilling. Halve kvartetten startet med lue på, men da de fikk varmet opp tok trommisen den til slutt av. Gensere og jakker i salen fulgte sakte etter.
Trommene hadde et snev av ekko. Når vokalisten tok opp en gitar, og det plutselig var to samtidig, strammet lyden seg skikkelig og fylte begge ørene så godt man skulle ønske man hadde med ørepropper.
Da gitaristen et øyeblikk forsvant, fikk vokalisten mer plass. Hun låt litt som om Faye Webster var med i et rockeband. Da gitaren kom tilbake, smalt det på en måte man kjente i hele kroppen. Låten tok helt av, avløst av en rolig bro der bassen fikk leke seg. Man skulle ikke tro de hadde mer å gi, men etter broen nådde låten igjen et nytt nivå. Vokalisten takket for at vi holdt ut med bråket, som om ikke alle i salen elsket det.
«Fire Torso» avsluttet settet med en melodisk åpning og leknet trommeløp. Låten endte med en langsom landing til stor applaus. «Skål», sa de, og så forsvant de.
Åpningen på Hjorten setter standarden for artister og andre rockeband som skal spille under Trondheim Calling. Konserten var bare omkring 30 minutter lang, men den skulle gjerne vært lenger. Scoreboard er et band jeg ville holdt godt øye med framover.
– Frode Årsheim Rutgersen
PALMER på Moskus
Inne på Moskus så det nærmest ut til å være en flokk pingviner som pakket seg sammen mot kulden utenfor. Det var som om vi sto omringet rundt en container i Storage Wars. Klare for å gi bud på kvartetten kledd i uniforme, utvaskede Weezer-blå skjorter. Det var tydelig at PALMER var energiske, drevet av et tett oppmøte. De skulle ikke bli solgt for lommerusk.
Gledesrock fra garasjen fylte rommet. Det var avkledd og uanstrengt rock n’ roll som sjelen alltid har godt av. Søt og skranglete, med et større melodisk preg av pop enn forventet. Lyrikken var så klart forgjeves over støyen, men ingen brydde seg om sånt når leken spilling og konstant energi sto i fokus.
Søtest av alt var da bandet spilte en låt skrevet av frontmann og gitarist Jakob Palmer Kverndokk sin far. Det var et mer avslappet nummer som fungerte som en sentimental pause mellom slagene.
Kverndokk holdt Moskus høyt engasjert gjennom halvtimen de spilte. Han klarte utrolig nok å lage rom til å danse på gulvet blant publikum både under første og siste låt. Kanskje med mild risiko for å treffe noen i trynet med gitarhodet, men det er tross alt slik gode historier blir til.
– Mathias Berntsen
Sundowning på Fru Lundgreens
Nede i den mørke, mildt gotiske kjelleren til Fru Lungreens sto et band så uensartet som man kan tenke seg, samtidig som hele gjengen strålte av solskinn.
Sundowning så ut som om gjengen fra Friminutt hadde plukket opp instrumenter. De hoppet inn i første nummer og først deretter introduserte de seg. Her radierte varmen fra de seks medlemmene. Det var gledesrock de luxe som lyste opp den mørke baren.
I første omgang hørtes det ut som prima bakgrunnsmusikk, men bandet arbeidet seg raskt for å ta tilbake styring av rommet. Særlig vokalist Anita Antal utmerket seg ved å hoppe mellom imponerende vokaler og bidrag på fløyte.
Bandet er av den sjarmerende kleine sorten, og de snublet litt over ordene sine mellom låtene. Det var bedårende, helt til kleinheten overtok miksingen på andre låt, som plutselig lød skingrende. Det viste seg heldigvis å være et skremmeskudd, for resten av konserten gikk ganske plettfritt.
«Kort og godt, sånn det skal være», sa Antal og annonserte en overraskende tidlig avskjed. Men sukket blant publikum forsvant fort, for siste låt ga seg slettes ikke med det første. Det var en ordentlig allsidig finale med zebrastripet elgitar, trompetinnskudd og flere instrumentalbroer. På siste refreng ble det til og med litt roping. Sundowning viste seg å være like flersidig musikalsk som visuelt.
Til slutt måtte solen likevel ned, men varmen i kjelleren forble lenge etter bandet takket for seg.
– Mathias Berntsen
