Gikk 16 år uten diagnose

– Jeg følte meg dum i alle skoletimene og hadde ikke sjanse til å få med meg noe av det læreren sa, forteller studenten Siri Linnéa Thorvaldsen.

32-åringen studerer til å bli yrkesfaglærer ved NTNU, og fikk en ADHD-diagnose for 3 år siden. Sammen med statsvitenskap- og barnevernsstudent Caroline Wolowiec Berntzen forteller hun om hvordan det var å få svar etter mange år.

Ble anbefalt å slutte på videregående 

Thorvaldsen husker en skolehverdag der hun ikke hang med i undervisningen og hadde dårlige karakterer. Samtidig var hun spenningssøkende og ofte på legevakten. På ungdomsskolen skapte dette et tydelig skille mellom henne og de andre elevene.

– Jeg ble fryst ut av de andre jentene og stemplet som en bråkmaker blant foreldrene til flere i klassen, forklarer hun.

På videregående ble nivået enda høyere og hun falt helt av. Med 100 dager fravær ble hun anbefalt av lærerne å slutte i nesten alle fag, noe hun gjorde.

– Det fikk meg til å tro at jeg var dum, lat, og ikke fikk til noe i forhold til de andre.

Også Berntzen, som i dag sjonglerer flere studier og verv, kan se tilbake på en krevende ungdomstid der skolen var det kjedeligste hun visste om.

– Jeg tenkte da at skolen absolutt ikke var noe for meg, men det hang nok sammen med at jeg var dårlig i fagene.

Unge Berntzen fikk stadig kjeft av lærerne fordi hun var urolig og ikke gjorde som hun fikk beskjed om. 

– Jeg pratet hele tiden og vandret rundt i klasserommet istedenfor å følge med i timen, forteller hun.

Mødre vet best

Til tross for at Berntzen og Thorvaldsen skilte seg ut i klasserommet, var det ingen lærere som plukket opp at det kunne ha en annen årsak enn ren kjedsomhet eller faglige utfordringer. 

– Det var bare flaks at mamma hadde mye kjennskap til ulike diagnoser gjennom yrket sitt, forteller Berntzen.

Med en skråsikker mor fikk hun til slutt henvisning til barne- og ungdomspsykiatrien for utredning. Halvannet år senere ble diagnosen bekreftet, til alles store overraskelse.

– Verken lærerne eller elevene trodde på det. De mente jeg ikke hadde det, men jeg hadde heller ikke hørt om at ADHD var noe jenter kunne ha, sier hun. 

Dette var heller ikke noe som streifet Thorvaldsen eller fastlegen hennes, til tross for mange turer til fastlegekontoret på grunn av en langtidssykemelding.

– Jeg fikk bare beskjed om å gå turer, og følte at jeg ikke kom noen vei med å gjøre det.

Selv om Thorvaldsen i dag har lært seg å håndtere diagnosen sin, synes hun det er synd at hun ikke fikk hjelp tidligere. 

– Det er vondt at ingen stoppet opp og hjalp meg. Jeg er 32 år og kunne startet å utdanne meg for 10 år siden. Jeg har havnet veldig langt bak.

I dag kan hun takke moren til ekskjæresten, som foreslo at hun skulle sjekke seg for ADHD. 

– Det føles som om jeg har fått et nytt liv.

LES OGSÅ: – Ingen har kontroll på lovverket

Enklere å akseptere seg selv 

Etter mange år var det en enorm lettelse for begge å få bekreftet diagnosen.

– Det var deilig å endelig få en forklaring. Jeg var veldig takknemlig for at mamma insisterte på at jeg skulle få en utredning, forteller Berntzen.

Psykiater og professor Solveig Klæbo Reitan ved Institutt for psykisk helse ved NTNU forteller at behandlingen på mange måter er todelt. Hun påpeker at å anerkjenne at man har en diagnose er like viktig som medikamentell behandling.

– Mange kjenner seg igjen i å ha hatt negative tanker om seg selv, fordi de ikke har forstått at hjernen deres fungerer på en annen måte.

For Thorvaldsen stemmer dette på en prikk, og diagnosen bidro til en betydelig forbedring av selvbildet. I dag opplever hun mestring og jobber med å bygge opp selvtilliten. 

– Diagnosen gjør det enklere å akseptere meg selv, og jeg kan jobbe med å lære meg strategier og håndtere utfordringene bedre.

Økende diagnostisering blant jenter og kvinner

Tall fra Folkehelserapporten utgitt av Folkehelseinstituttet viser en betydelig økning av ADHD-diagnoser blant jenter og kvinner. Dette gjelder særlig aldersgruppen 16–24 år, hvor tallene har doblet seg.

Psykiater Reitan forteller at økt kunnskap på feltet fører til at flere diagnostiseres først i voksen alder. 

– Tidligere har ansiktet til diagnosen tilhørt den sju år gamle ADHD-gutten som klatrer høyt og lavt og er i aktivitet hele tiden, forklarer hun.

Ny kunnskap viser derimot at man ikke kan utelukke diagnosen hos stillferdige barn, fordi en stor andel i stedet har mye indre uro. Reitan mener derfor at økningen av ADHD-diagnostisering blant jenter og kvinner kommer av naturlige årsaker.

– Hvis du ikke vet at diagnosen kan arte seg på flere måter, leter du ikke etter riktige symptomer. Da fanger man ikke opp alle som trenger hjelp, tilføyer hun.

LES OGSÅ: Kvinnehelse er folkehelse

Med hjerne på høygir 

Ifølge Thorvaldsen handler ADHD-vanskene om mange små ting som gjør hverdagen slitsom. Et eksempel er at hun tar inn alle inntrykkene rundt seg like sterkt. For en som distraheres lett, blir det vanskelig å filtrere bort det uviktige.

– Det gjør det umulig å svare på spørsmål som rettes mot meg, og jeg føler meg dum fordi jeg ikke klarer å følge med.

Det krever mye energi av henne å skille ut det viktigste i en samtale, noe som gjør sosiale situasjoner slitsomme.

– Jeg prøver hele tiden å maskere disse impulsene. Det kan være å unngå å snakke for mye, avbryte andre som snakker, eller fremstå roligere for å ikke virke irriterende for andre.

Reitan bekrefter at dette er en kjent sak, og at det ofte går utover arbeidsevnen og studiene.

– Med utallige tanker, støy og distraksjoner som man prøver å ignorere, er depresjon og utbrenthet typiske følgetilstander. Hjernen slites til slutt ut, fordi den er på høygir hele tiden, forklarer psykiateren.

Berntzen merker derimot ikke at diagnosen begrenser henne, men trekker frem små situasjoner i hverdagen som kan være irriterende.

– Kjæresten min må ofte komme med nøkler, mobil og lommebok, fordi jeg har ekstremt dårlig utstyrskontroll, forteller hun og ler.

Hyperfokusets hjelpende hånd

Psykiater Reitan bekrefter at samfunnet trenger mennesker med en såkalt ADHD-hjerne, og at det vanker en rekke positive egenskaper knyttet til diagnosen.

– De er ofte kreative, uredde, tenker utenfor boksen og ser løsninger andre ikke ser. I tillegg til å ha det som kalles hyperfokus. 

Berntzen trekker også frem disse egenskapene som noe positivt.

– Jeg har en ekstra driv når jeg først er engasjert i noe, uttrykker hun.

Thorvaldsen har hatt flere altoppslukende hobbyer, fra perling til løping, men forteller at interessen ofte forsvinner like plutselig som den dukket opp.

– Det ligger flere halvgjorte prosjekter rundt omkring som jeg ikke er ferdig med, og som jeg heller ikke kommer til å gjøre ferdig, sier Thorvaldsen og ler.

Negativ til selvdiagnostisering

Thorvaldsen håper at flere får hjelp, men ser negativt på at stadig flere selvdiagnostiserer med kvasivitenskapelig innhold på sosiale medier. Hun ønsker at flere får kunnskap om omfanget av diagnosen.

– Selv om utfordringene høres små ut, påvirker det livet mitt i stor grad, forklarer hun.

Thorvaldsen synes det er sårbart å utlevere alle detaljer om hvordan diagnosen påvirker livet hennes. Derfor forteller hun heller om de hverdagslige tingene, men dette kan være med på å bagatellisere diagnosen.

– Da er det mange som sier at de kjenner seg igjen og mener at de også har ADHD, uten at de skjønner omfanget.

Selv om ADHD diskuteres oftere i mediene, er det fortsatt lite kunnskap om symptomene hos jenter. Thorvaldsen håper på mer oppmerksomhet rundt dette slik at unge får hjelp tidligere. 

– I fremtiden håper jeg at unge slipper alt det vonde som kommer med å ikke få hjelp, sier hun. 

Thorvaldsen understreker at samfunnet må bli bedre til å akseptere at vi alle er forskjellige, og at det er plass til alle.

– Det er fint med dem som fargelegger utenfor strekene også, avslutter hun. 

LES OGSÅ: – Jeg fikk ikke noe hjelp eller samtaler for å forstå diagnosen. Jeg fikk bare medisiner