Fortidsnostalgi og fremtidsdystopi

Jeg har lenge misunnet de som er født på slutten av 1960-tallet, som var i tjueårene da muren falt, den kalde krigen tok slutt og verden åpnet seg. Kun kort tid etterpå, i 1992, kom verdens ledere sammen til Rio-konferansen som blant annet resulterte i FNs klimakonvensjon. Nå skulle man løse det problemet også! Og bare to år etterpå kom OL til Lillehammer…

I disse dager leser vi om unge mennesker og skoleelever som protesterer i Frankrike, Italia, Spania og andre nære land. Protestene har ved flere anledninger blitt svært voldelige og destruktive. For meg høres det veldig dumt og trangsynt ut når folk med likegyldig mine sier at det er slik franskmenn er, at de elsker å protestere. Jeg tror en mye viktigere forklaringsvariabel er at folk er desperate med tanke på egne framtidsutsikter og lei av de resultatene og svarene politikken gir dem.

På Samfundet denne siste uken i oktober ønsker vi, gjennom tre arrangementer, å sette et fornyet søkelys på en potensiell generasjonskløft i Norge. Vi har pekt ut to saker: klima- og boligkrise, som vi mener kan skape en slik kløft. Disse blir gjenstand for debatt og diskusjon på onsdag og torsdag. Boligmarkedet, slik det fungerer nå, er en ulikhetsmaskin der det å få hjelp av bemidlede foreldre betyr mye mer enn hva de fleste oppfatter som rettferdig. Vi kommer heller ikke til å nå klimamålene våre. Ute i Europa er Norge en sinke i overgangen fra fossil energi, og hvert år preges av stadig mer ekstremvær.

Det kan godt hende du har andre tanker om hva som er de fremste utfordringene for at vår generasjon skal føle at vi tar over en verden det går an å kjenne seg igjen i. Uansett er det ubeskrivelig viktig at vi sørger for at slike saker er på dagsordenen hele tiden, og at den generasjonen som tross alt fortsatt har makten i samfunnet aldri får hvile fra å tenke på dem.

I den sammenheng er det mulig å drøfte hvorvidt norske studenter og unge hadde vært tjent med mer opprør og protest. Det er absolutt ikke for at det skal utvikle seg til de volds- og plyndringsbølgene som skjer på kontinentet, men for å ta i bruk flere av demokratiets virkemidler og vise at det er mer alvor enn hva panelsamtaler, konferanser eller, gud forby, «workshops» noensinne kan artikulere. Derfor får vi, til det tredje arrangementet, besøk av studentdemonstranter fra både Serbia og Nicaragua som har erfart hva det vil si å ofre noe for en protest. I helgen vant også de serbiske studentenes nystiftede parti valget i landet, hvilket viser at endring er mulig!

90-tallets studenter kunne utforske det uskyldige nye internett og kjøpe leilighet etter en sommerjobb. Vi kan foreløpig spekulere i at framtidens studenter vil se på oss med samme fortidsnostalgi som den siste generasjonen før problemene virkelig eskalerte.

Forslag til statsbudsjett varsler endringer i studiestøtten