The Impossible Green – In Search of Impossible Green

De har tidligere blitt omtalt som Trondheims beste band i Adresseavisen, turnert landet rundt og på få år opparbeidet seg en solid fanskare. I vår sprakk nyheten om at samtlige medlemmer i bandet var blitt innlemmet i Åge Aleksandersens nye storband Svarttrosten. Nå er de aktuelle med sitt tredje studioalbum, som foreløpig er deres beste. 

I motsetning til tidligere utgivelser merker en raskt at bandets sound har gjennomgått et skifte. Der man i det første albumet kunne trekke paralleller til grupper som The Band og Allman Brothers Band, samt linjer til The War On Drugs i det andre albumets tittellåt, søker tilsynelatende bandet seg noe nærmere britisk syttitallsrock i dette tredje. Det være seg alt fra The Rolling Stones til Led Zeppelin, om en leter dypt nok i sistnevntes katalog.

Tittellåten «In Search of Impossible Green» åpner ballet med et kraftfullt riff som det er virkelig trøkk i. Her oser det av selvtillit – hvilket bandet får utløp for også gjennom resten av albumet, som i større grad preges av et uraffinert og røffere lydbilde. Det er en noe enkel, men samtidig trygg og oppskriftsmessig rockelåt som setter stemningen umiddelbart.

Låten «Farewell America» var nok ikke tiltenkt Ståle Solbakken og hans gutter etter tapet mot England under sommerens verdensmesterskap i fotball, men den ble kanskje spilt. Den fungerer dog som et politisk budskap hvor bandet tar større avstand fra den amerikanske kulturen og den sounden som en gang formet dem. 

Teksten er velskrevet, tar et tydelig standpunkt og byr på referanser til amerikanske rockelåter, slik som «Born To Run» av Bruce Springsteen. Det synges om at kjærligheten er borte, og at skuffelsen er stor. Linjene «You gave hatred a crown» og «I miss that beautiful sound» snakker for seg selv.

Til tross for steget bort fra røttene og americana-stempelet, har ikke sounden forsvunnet helt. Mathias Angelhus sin karakteristiske vokal er stødig som alltid, låtene er like gitardrevne som før, og synergien i bandet virker å være bedre enn noen gang. Særlig låten «Shalalala With You» vekker nok nostalgi hos de som lot seg rive med av bandets debutalbum. 

Trondheimskvartetten har også fått plass til et knippe kjærlighetslåter på albumet. I balladen «Anything» synger Angelhus om at han ville gjort alt for vedkommende han synger om, mens «Regular Romeo» omhandler det å være en atypisk elsker. 

«Fast Track, Slow Decay» runder av det hele i det som kan kalles en verdig avslutning. Albumets lengste låt tar lytteren med på en reise hvor tempoet gradvis skrus opp og instrumentene legges på lag for lag. Bevegelse virker som stikkordet for låten, hvilket underbygges av linjene «Keep the wheels rolling» og «We’re bound to be in motion» i det første verset. Videre synger Angelhus om at han er en berg-og-dal-bane og et pariserhjul. 

Låten når sitt klimaks mot slutten idet et munnspill introduseres – et nyervervet instrument i bandets arsenal. En kommer ikke utenom at Angelhus trolig har latt seg inspirere av Bob Dylan vokalmessig, noe som ytterligere forsterkes av munnspillet.

De har, til tross for sin unge alder, allerede på kort tid rukket å bli rockelegender på hjemmebane og et friskt pust til norsk rockemusikk. Neste år drar de utenlands, trolig med et håp om et internasjonalt gjennombrudd i bagasjen.