James Ivy - The Seams

2020-tallets musikk har blitt drevet frem av en Y2K-bølge lenge, men indierocken fortsetter å låne fra 90-tallet. James Ivy har også tilbrakt mye tid med å grave gjennom den lånekassen. Den
New York-baserte produsenten har laget et debutalbum som balanserer hårfint på en stram linje mellom kjærlighet og pastisj av sjangere som drømmepop og indie.

Det mest slående med platen er hvor uanstrengt Ivy mestrer håndverket. Han kan å skru lyd. Åpningssporet «Throw It Like You Can» og singelen «Bent» serverer drivende trommer, skurrende power-pop-akkorder og refrenger som biter seg fast umiddelbart.

På «Putting Together A Device» og «Morphine» dynkes produksjonen i reverb, men under all tåken demonstrerer han en teft for melodilinjer som mange av hans jevnaldrende soveromskolleger mangler.

Likevel oppstår det problemer når man skraper i lakken på det hyperestetiske lydbildet. Ivy lar seg inspirere hemningsløst av alternativ musikk, men på spor som «Lima» og «Eye For An Eye» blir sømmene i inspirasjonskildene litt vel synlige. Bak den lekre produksjonen og lo-fi-teksturene truer låtene iblant med å gli over i ren bakgrunnsstøy.

Tekstene forblir ofte for trygge og vage, og den vrengte, distanserte vokalen gjør at man tidvis lurer på om teksten i det hele tatt spiller noen rolle eller om den grumsete vokalen kun er der for at sangen skal få et lag til med støy.

The Seams er en del av en bølge med album som prøver å fange 90-talls rocken. Alle disse albumene forsøker å fange noe unikt, men ender kun opp som et symptom på sin samtid, på godt og vondt. Albumet prioriterer form over nyskaping, men leverer likevel mer enn nok melodisk overskudd og produksjonsmessig finesse til å forsvare spilletiden.

Det er et ujevnt, men udiskutabelt stilig album som beviser at Ivy har talentet i orden. Nå gjenstår det bare å finne sin egen stemme.