Diverse artister - Suser Avgårde

Å covre deLillos er litt som å pusse opp et hus ingen egentlig ba deg gjøre noe med. Sangene har for lengst fått sin plass i norsk kulturarv, og nettopp derfor er det vågalt å forsøke å puste nytt liv i dem. 

Når originalene sitter så godt plantet i den kollektive hukommelsen, skal det lite til før en coverversjon føles overflødig. Musikerne i Suser avgårde gjør heldigvis mer enn å gjenskape låtene. De tør å gjøre dem til sine egne og lykkes med god margin.

No. 4, ULD og Daufødt er blant artistene som har fått bryne seg på deLillos-katalogen, og heldigvis virker ingen av dem særlig interessert i å høres ut som originalen. På «Suser avgårde» er det først ULD som tar rattet med sitt gjenkjennelige piano og trekkspill. 

Uttrykket er nedstrippet og folkemusikalsk før No. 4 overtar og trekker låten over til popsjangeren. På papiret kunne sjangerbyttet fort blitt påtrengende, men her skjer det så uanstrengt at man knapt merker når den ene tolkningen glir over i den andre. 

Det føles derfor mindre som at to artister deler en deLillos-låt, men heller at sangen sakte skifter form underveis. Det er et av albumets beste eksempler på hvordan deLillos sine melodier tåler å bli dratt langt bort fra utgangspunktet uten at de mister identiteten sin.

Albumets virkelige høydepunkter er derimot «Glemte minner» og «Fuglen». Førstnevnte synges av Sarah Francesca Brænne, som også spiller hovedrollen i filmen. «Glemte minner» er allerede blant deLillos sine sterkeste skildringer av kjærlighetssorg, men i Brænnes hender får låten en ny sårbarhet. 

Der originalen rommer den velkjente deLillos-melankolien, føles Brænne sin versjon mer naken og umiddelbar. Hun synger ikke som om hun forsøker å måle seg med Lars Lillo-Stenberg, men som om teksten tilhører henne selv. Det gjør vondt på en annen måte, og i sine beste øyeblikk er hennes versjon faktisk sterkere enn originalen.

«Fuglen» får æren av å avslutte albumet, og fungerer praktfullt som et punktum. Passende nok er det også her flest artister samles. No. 4, ULD og Daniela Reyes slår følge med deLillos selv, og resultatet er en siste samling rundt pianoet mens rulleteksten går. 

Det kollektive uttrykket kler en låt som kretser rundt menneskets eksistensielle vansker, og tematikken speiler samtidig filmens handling på vakkert vis. «Fuglen» blir dermed mer enn bare albumets siste spor. Den samler både artistene, musikken og filmen i én og samme avslutning.

Kanskje er det nettopp her deLillos sin tidløshet blir tydeligst. Over tre tiår etter at mange av låtene først så dagens lys, kan nye stemmer fortsatt finne noe nytt i dem. Suser Avgårde puster dermed ikke bare nytt liv i gamle klassikere. Albumet viser at det fortsatt var liv i dem hele tiden.

Suser Avgårde er et dypdykk i hva kjærlighet og 30-årskriser har å tilby