Huremic – No Dancing Allowed

Bak Huremic står den anonyme sørkoreanske artisten Parannoul. I fjor slapp aliaset to skiver: Seeking Darkness og 3. How I See Nothing but You, sistnevnte med Mydreamfever. 

Begge er sammenhengende postrockverk med lange oppbygginger og voldsom framdrift. Postrockelementa finnes også på No Dancing Allowed, men ligger sjeldnere fremst i lydbildet.

Navnet No Dancing Allowed kommer fra en hendelse på et spillested i Busan i Sør-Korea. Lokalet måtte holde stengt i to måneder etter at publikum dansa under en konsert. Dansinga var i strid med en eldre sørkoreansk bestemmelse som forbyr dette på steder registrert som «vanlige restauranter». 

Skiva No Dancing Allowed ble spilt inn live 30. august på Patchroom Festival i Seoul. Foreløpig finnes det bare på Bandcamp, der man sjøl velger hvor mye man betaler for nedlastinga.

Å peke ut én sjanger for skiva er umulig. På Bandcamp beskriver Huremic sjøl musikken som ei blanding av tradisjonelle koreanske instrumenter, jangdan, samples og pon-chak-disko. 

Resultatet trekker mot postrock og dekonstruert klubbmusikk. Skiva oppfører seg som et svart hull: Den trekker sjangrene inn mot samme sentrum til de forvrenges og mister sin opprinnelige form.

Åpningssporet «Electro Pungnyu I» er nesten 14 minutt langt og begynner atmosfærisk med kafélignende romlyder som ligger under lange, urovekkende toner. Etter hvert brytes vokalen opp, mens tonene samler seg i melodiske linjer og en regelmessig puls. Halvveis bygges sporet opp på nytt, før det forløyses i et forvrengt dropp som varer gjennom de siste tre minutta.

Det flyter sømlaust inn i «Streetless March», det korteste sporet på nesten elleve minutt. De første minutta ligger nærmest Huremics tidligere uttrykk, med tydelige postrockelementer under de elektroniske klangene. 

Omtrent tre minutt inn begynner beaten å marsjere. Voldsomme stortrommer får etter hvert følge av ei lys syntlinje som skjærer gjennom det stadig tettere lydbildet. Sporet bygger seg opp mot et uunngåelig crescendo av støy og samples før det kollapser.

På «Instinct» møter man det mest umiddelbart dansbare partiet på skiva. Med en leken beat, ustyrlige trommevirvler og en tidvis robotaktig vokal får man lyst til å bryte loven som ga opphav til skiva. 

Omtrent halvveis overtar lange vokallinjer og enkle pianoakkorder som åpner et luftigere mellomparti. Så braker alt laus i et hurlumhei av perkussive anslag, tonesprang og instrumentklanger jeg aldri har hørt maken til.

Alt i alt er No Dancing Allowed en intens og uforutsigbar lytteopplevelse. Til tider blir uttrykket så eksentrisk at det er vanskelig å få grep om heilheta, men øyeblikka der musikken går fullstendig i oppløysing er også blant skivas mest minneverdige.

Huremic løfter fram én lokal hendelse som en del av en større konflikt om hvem som får regulere menneskers kroppslige uttrykk. No Dancing Allowed er både en protest mot danseforbudet og ei oppfordring til å danse likevel. Når dans forbys, svarer Huremic med ei skive som insisterer på å bevege seg.