Harry Styles - Kiss All The Time. Disco, Occasionally.

Harry Styles har kommet til et punkt i karrieren hvor gulvet for kvalitet er satt høyt. Man vet at ny musikk aldri kommer til å være dårlig, selv når den ikke er banebrytende. Kiss All The Time. Disco, Occasionally. er hans fjerde soloalbum, og det fjerde steget i karrieren som alltid har beveget seg fremover. Denne gangen er det et kort skritt. 

Tittelen lover disco (av og til). Det er misvisende – discomusikk finner du lite av her. Tittelen fungerer heller som en oppfordring til aktiviteten, enn en beskrivelse av lyden. Det man får er synt-tung pop med funky basslinjer og forsiktige oppfordringer til å ta seg ut på gulvet. 

Introen «Aperture» er det lengste og sterkeste sporet på albumet – noe som er både et kompliment og et problem. Den deler mye med avslutningssporet på Fine Line (2019), men her fungerer det som en åpning fremfor en avslutning. Et sterkt ekko i refrenget, hyppig perkusjon og 808s-ene bygger på hverandre og får de fem minuttene til å gå altfor fort. Hooken «We belong together» er like søt som den er fengende, og man får lyst til å bevege seg. Denne typen intro får deg til å tro at resten av albumet kommer til å matche – og man vil så gjerne at det skal det.

«Pop» er det nærmeste albumet kommer dansegulvet. Den er lett å fordøye og fengende. Når Styles synger «Pop» føles det som å legge den siste brikken i et puslespill, det er deilig. 

Avslutningssporet «Carla's Song» tar en annen vei. Den begynner stille og intimt, før den bygger seg lag for lag til noe stort. Det er et av få øyeblikk på albumet hvor Styles virkelig slipper seg løs vokalt. Styles har alltid hatt et godt øre for hvilke spor som åpner og avslutter albumene hans, og det er ingen unntak her. 

Søte linjer finner man over hele albumet. For eksempel hooken «you just need a little love» på «Taste Back», eller «You found someone to put your arms around» på «The Waiting Game». Styles skildrer kjærlighetens mange sider på en måte alle kan kjenne seg igjen i. 

Men det finnes ikke en megahit her. Låter som «As It Was» og «Watermelon Sugar» topper listene år etter år, denne typen øyeblikk mangler. Når det er selveste Harry Styles det er snakk om, er det vanskelig å ikke legge merke til. 

Fire år med stillhet har bygget forventninger om en Harry Styles som kom tilbake med noe å bevise. I stedet får man følelsen av en artist som holder kortene tett til brystet. Det er frustrerende, for man vet han har mange ess. Det som minner om en breakbeat på «Season 2 Weight Loss», og de sjeldne øyeblikkene hvor produksjonen virkelig bryter ut, antyder et modigere album som aldri helt fikk slippe til. Styles tester nye lyder, men realiserer dem aldri fullt ut. Man skulle ønske han droppet vassingen, og bare tok mageplask. 

Når de tolv sporene er over er man fortsatt sulten. Styles kunne gått lenger – kreativt, lyrisk og til og med vokalmessig. For ni år siden åpnet han solokarrieren med «Sign of the Times», et enormt sprang fra det som kom før. Man savner denne typen steg. Evnen til å eksperimentere er synlig, men komforten holder den igjen. Kiss All The Time. Disco, Occasionally. er et album som aldri gjør noe galt, men sjeldent gjør noe modig.

Rektor - før og nå