Steve Lacy – Oh yeah?

Det er nå gått fire år siden Steve Lacy sitt forrige album Gemini Rights. Nå er han tilbake med sitt nyeste verk, som han selv mener er hans mest personlige.

Tematisk er det ingenting nytt med albumet; Lacy er forelsket og en dårlig kjæreste, og han har også kjærlighetssorg. Noe som gjør det mer personlig enn tidligere album, er hvordan han begrunner alle følelsene. Her trekker han blant annet inn farens død.

Albumet åpner med tittellåten «Oh yeah?». Her hører man med én gang at Lacy fortsatt mestrer gitaren, som på alle hans tidligere prosjekter. Ikke bare mestrer han den, men han har det også gøy mens han spiller. Dette smitter over på lytteren og gjør hele opplevelsen bedre. Dette er gjennomgående for hele prosjektet.

Albumets sterkeste side er uten tvil produksjonen til Lacy. Han har tidligere vekket oppsikt ved at han har produsert store hits utelukkende på Garage Band. Han klarer perfekt å balansere den litt mer røffe elektriske gitaren med en veldig rolig akustisk. Dette skillet kommer best frem mellom låtene «doom» og «nothing».

Praktikantstillinger, cv-sjekk og karriereveiledning: Karrieredagene er i gang

Dessverre har Lacy aldri vært kjent for sine poetiske evner. Heller tvert imot, og denne platen er ikke et unntak fra det. Linjen «I’m a big baby suckin’ on big titties» fra «doom» er kanskje det beste eksemplet på dette. Noen ganger fungerer det, andre ganger ikke. Her er det litt i overkant.

Allerede i fjor slapp Lacy den første singelen til Oh yeah?. Dette var singelen «nice shoes», og på albumet er den tilbake som en dobbellåt som heter «nice shoes/in your world». Dette er også albumets lengste låt på over ni minutter, men den føles absolutt ikke så lang.

Til tross for at tematikken gjennom hele albumet holder seg lik, blir det ikke for mye. Lacy klarer å balansere det med den varierte produksjonen, som gjør at det føles friskt. Lacy har alltid vært kjent for å klare å gjøre vanskelige temaer om til fengende låter ved hjelp produksjonen sin og lyrikken. Denne plata er ikke noe unntak fra regelen.

Oh yeah? er et album som ikke prøver å strekke seg etter suksessen til Lacy sitt forrige album, men som heller vil utvikle Steve Lacy videre som artist. Om han lykkes med det, er ikke helt godt å si. Plata har sine høyder, men den har også noen mangler. Disse stopper den dessverre fra å bli et stort høydepunkt i hans karriere, men den åpner dørene for flere spennende prosjekter i fremtiden.