Cameron Winter – Live at Carnegie Hall

Cameron Winter har i løpet av ti år som frontfigur i Geese sluppet fire plater med bandet, senest Getting Killed (2025). Samtidig har han rukket å starte en solokarriere. Debutplaten Heavy Metal (2024) lar låtskrivingen hans skinne på egen hånd. Mens Geese rocker som bare det, er Winters solomusikk avkledd og spinklere, med tekster som kanskje er enda mer personlige. 

Geese - Getting Killed

Ett år etter solodebuten sitter den 23 år gamle Cameron Winter alene ved et flygel i Carnegie Hall. Paul Thomas Anderson filmer konserten og Ariel Rechtshaid tar opp og produserer lyden. På den samme scenen har legender som Tim Buckley og Bob Dylan fremført før ham. Ni låter fra singer-songwriter/folkplaten Heavy Metal kommer igjen på Live at Carnegie Hall. 

Liveplater kan fort føles som et vedlegg til originalutgivelsen. Publikum jubler mellom sporene, og låtene høres litt annerledes ut, uten at de nødvendigvis blir bedre. Det er ikke dette som skjer på Live at Carnegie Hall. Gjennom 67 minutter og 12 spor sitter Winter alene ved flygelet. Stemmen, tangentene og rommet får bære hele uttrykket. Og han har aldri vært mektigere.

Platen åpner med «It All Fell in the River», ett av de tre nye sporene. Låten skildrer tap og følelser som først slipper til i ettertid. «It all fell in the river / And I didn’t ooh, but I’m ooh-ing now», synger Winter: halvveis teit og vagt, halvveis sårbart. «Ooh-ene» er også en anledning til å vise frem stemmen. Det er noe befriende fjollete ved måten han boltrer seg i en så enkel lyd midt i en ellers sårbar låt.

«Try as I May» er den første tidligere utgitte låten Winter spiller, og dermed den første virkelige prøven på om formatet er noe å tro på. Den består med glans! Winters noe nasale studiovokal får mer rom og låter friere og mer ambisiøs enn før. Studioversjonens hjemmesnekret-preg viker for flygel alene, og låten høres for første gang ut som om den har funnet sin mest naturlige og nakne form. Det gir inntrykk av at låten hele tiden har ventet på akkurat dette. 

Men det er først under «Love Takes Miles» man blir fullstendig solgt. På Heavy Metal var låten allerede et høydepunkt: merkelig og sårbar, med vokalløp som fikk god plass. Det muntre pianospillet fra studioversjonen har her fått et tynnere og mer dramatisk uttrykk. Sporet er nesten et minutt lengre, og Winter gir låten tid til å synke ordentlig inn. Vokalen får all plassen den trenger og vokser seg større enn man skulle tro var mulig, uten at han noen gang høres anstrengt ut. Mannen som fremstår sjenert og tilbaketrukket i intervjuer, blir en helt annen bak flygelet. Han gjør den allerede sårbare og morsomme låten til et mageslag som treffer på en helt annen måte enn før.

Winters lyrikk er ofte så abstrakt at det er vanskelig å skjønne hva han egentlig mener. Men noen ganger strekkes abstraksjonen så langt at den slår over i det motsatte og blir smertefullt ærlig. På «Love Takes Miles» trenger han noen sendt ned fra solen, før savnet blir merkelig fysisk: «I need your feet even more than you do». Det er både absurd og desperat, som om han trenger den andre personen så mye at selv føttene deres må tilhøre ham. Bildet knytter seg til låtens kobling mellom kjærlighet og avstand, før oppfordringen mot slutten: «Love takes miles. You better start-a-walking baby».

Neste spor er like trollbindende. På «Drinking Age» synger Winter om å møte mannen han skal være fra nå av, og han er en «piece of shit». Han har på seg de abstrakte buksene igjen: «Table by the door / Wallet on the ground / Bag of rubber bands». Han ramser opp tilsynelatende tilfeldige ting mens harde anslag på flygelet etterfølges av Carnegie Halls etterklang og fullstendige stillhet. Det er svimlende vakkert. Før konserten er halvveis, føles det allerede som om hele salen har forstått at de er vitne til noe helt spesielt. 

Platens absolutte høydepunkt, og sporet som skiller seg mest fra studioinnspillingen, er «$0». Winter synger om en person som får ham til å føle seg som en «zero-dollar-man». Linjer som tidligere lå i bakgrunnen, trer nå frem og får en helt annen tyngde. Men det er mot slutten låten virkelig blomstrer. Winter begynner å gaule «God is real, God is real», og følelsen av verdiløshet viker for noe som høres ut som en åpenbaring. Det er vanskelig å forstå hvordan den beskjedne skikkelsen bak flygelet kan romme noe så mektig og enormt. Når han lover at han ikke tuller denne gangen, får han selv en stødig agnostiker som meg til å tenke meg om. Etter dette kan Heavy Metal-versjonen ikke lenger måle seg. 

«Emperor XIII in Shades» og «If You Turn Back Now» er de to andre helt nye låtene, og begge er så gode at jeg håper de følger Winter videre til neste studioplate. På førstnevnte vender han tilbake til Gud, denne gangen gjennom Jesus: «I don’t like what happened to Jesus / But I sure do like Saturday morning». Den absurde kontrasten er morsom, men rommer også noe mørkere. Jeg leser den som en kommentar til hvor lett det er å erkjenne lidelse, for så nesten umiddelbart vende oppmerksomheten mot noe mer behagelig. Særlig fra en privilegert posisjon er det enkelt å lete etter lyspunktene og fortrenge hva som faktisk skjer eller har skjedd før.

På «If You Turn Back Now» trekker Winter den andre personen til seg og skyver dem fra seg i samme bevegelse. Han kan ville bære dem hjem, men også vende seg bort. «I might love you again if you leave me alone» setter forholdets umulige vilkår på spissen. Kjærligheten kan kanskje vende tilbake, men først når den andre forsvinner. Det er både en avvisning og et håp han ikke helt vil gi slipp på.

Øyafestivalen 2026

Det nakne formatet har likevel sine begrensninger. Winters stemme kan minne om en blanding av Thom Yorke og Leonard Cohen, og vokalfremføringen kan være nokså splittende. På «Nina + Field of Cops» virker også pianospillingen tidvis vilkårlig, som om han bare slår tangentene på måfå. I studioversjonen fungerer det bedre, fordi de andre instrumentene og vokallagene gjør uttrykket mer fordøyelig. Live føles de nesten sju minuttene litt vel lange. 

Han runder av med «Vines» og forteller publikum «Thank you for coming, everybody». Takk til deg, Winter, som lar oss lytte. Dette kunne forblitt en konsertopplevelse for de heldige få som var til stede. I stedet har det endret inntrykket mitt av Cameron Winter for alltid.

Det er nesten synd på Heavy Metal. Bare få uker etter liveplaten kom ut, har debutplaten begynt å visne i skyggen. Noen av låtene har fått helt nye liv og føles ikke lenger helt som seg selv når man vender tilbake til studioinnspillingene. Derfor er det kanskje bra at slageren «Nausicaä (Love Will Be Revealed)» ikke ble fremført i Carnegie Hall. Da kan Heavy Metal-versjonen leve evig.