Niilas – Nama Haga

Den Bergen-baserte artisten Peder Niilas Tårnesvik, som bruker sitt samiske mellomnavn, er en av de mest nyskapende artistene vi har i norsk elektronika. Helt siden 2016 har han stadig utviklet det musikalske uttrykket sitt i ulike, ofte eksperimentelle retninger. På Nama Haga viser han hvor langt han har kommet, samtidig som at platen kanskje er hans mest tilgjengelige for den jevne lytter.

Nama Haga, som direkte oversatt betyr «uten tittel» på nordsamisk, har et mer ekspressivt uttrykk enn man skulle forvente av tittelen. Skiven leker seg nemlig med flere sjangre, teksturer og produksjonsmetoder som gjør at ingen av låtene føles helt like. Bare de to første låtene, som deler noe av det samme lydbildet, har hvert sitt element som definerer dem og gjør at de skiller seg ut.

Misotheist – De Pinte

Åpningslåten «Crossroads» med Kenneth Lien, har for eksempel innslag av munnharpe. Mens den drømmende tittellåten «Nama Haga» brytes opp med en liten syntsolo i midtpartiet. Det er slike detaljer som gjør lytteopplevelsen desto mer interessant, og gjør at man føler seg som en detektiv på jakt etter soniske ledetråder. På den måten inviterer Niilas lytteren inn i sitt univers , og gir en liten titt bak kulissene slik at man kan forstå hvordan disse låtene har blitt laget.

Da er det spesielt en ting som blir åpenbart, og det er hvor mye av produksjonen som er basert på analoge teknikker. Trommemaskiner og samples utgjør fundamentet flere av låtene lener seg på. Et eksempel er den livsbejaende «Thank You». Trommer dynket i romklang får leke seg rundt en repeterende vokalsample, og effekten er rent hypnotisk.

«Can Dance» bruker også i stor grad sampler og trommemaskin, men denne gangen er effekten litt annerledes. Dette er en funky jazz house låt, som låner inspirasjon fra klassisk chicago house og gjør det til noe eget. Resultatet blir den mest dansbare låten på albumet, samtidig som det høres umiskjennelig ut som Niilas.

Inspirasjonskildene går aldri i veien for det musikalske uttrykket på albumet, men er heller med på å berike uttrykket. Den psykedeliske «Get Out» og spesielt «Bye Bye» med Resa Saffa Park høres ut som ekstraspor fra Røyksopps ikoniske plate Melody AM, og holder veldig høy kvalitet til tross for den åpenbare inspirasjonen.

Charli xcx - Wuthering Heights

På nevnte «Get Out» hedrer Niilas sine samiske aner når han gjør en joik om til et sentralt vokalsample. Det gir låten en veldig unik karakter, samtidig som det er slike grep som er med på å bevare samisk kultur. Den Why Kai-gjestede «Jämtland» interpolerer en svensk folkemelodi, men kler melodien i et moderne lydbilde. Resultatet av alle disse musikalske valgene er at albumet får en tidløs kvalitet.

Alt i alt er Nama Haga en svært solid utgivelse fra Niilas. Det er ikke Niilas på sitt mest eksperimentelle, og det er kanskje noe man kan velge å trekke skiven for. Men det er ingen tvil om at dette er hans mest tilgjengelige, muntre og lekne utgivelse til dags dato.