Filmanmeldelse
Suser Avgårde er et dypdykk i hva kjærlighet og 30-årskriser har å tilby
Dramaet er et glimrende generasjonssportrett av hvordan man ikke takler overgangen til voksenlivet.
Inspirert av DeLillos tekstunivers vender Rikke Gregersen endelig blikket bort fra serier og entrer filmverdenen. Med Suser Avgårde som regidebut viser Gregersen at norsk film har en lys framtid i vente.
Filmen følger fire venner fra Oslo i overgangen til 30-årene, som sliter med en myriade av problemer. Overgangen til voksenlivet, kjærlighet, ensomhet og usikkerhet for framtiden står sentralt.
Hva vil det egentlig si å vokse opp. Kanskje Suser Avgårde har et svar på det store spørsmålet som så mange andre har prøvd på før? Filmen gir oss et rått innblikk i hvordan prosessen kan ta form. Og innblikket er ærlig, kleint, morsomt og tragisk.
Gjennom søken etter å vokse opp hiver protagonistene seg ut i uheldige situasjoner de enten er for kjent med fra før, eller i situasjoner de aldri hadde vært i. Typisk 30-års krise med andre ord.
30-årskrisen er kjennetegnet av nye hobbyer, eksistensiell frykt for fremtiden og unødvendig spontanitet. Suser Avgårde fremstiller det akkurat som det burde, som en klisjé karakterene egentlig er fullt klar over.
Man finner neppe de siste puslespillbitene på backpacking i Asia, i en ny tatovering, i tarotkort-bunken, eller på joggeturer.
Agnes er hekta på av-og-på-eksen, til tross for at han har unngått noe seriøst i ti år. Emilie føler tidspresset på å ha det gøy mens hun fortsatt er ung. Daniel løper sin vei og Kasper klarer ikke å sette ord på hva han egentlig ønsker.
Mangelen på emosjonell intelligens er slående, men ikke ugjenkjennelig. Hvis det er dette kjærligheten har å tilby når man bikker tretti, frister det mer å bli en religiøs asket.
Ikke la deg lure av Sigurd fåkke pult eller Hellerudsvingen, fordi overraskende nok er det karakteren til Steinar Hallert som er mest rasjonell. Hallert er fortsatt sitt naturlige kleine og humorøse jeg, men han presterer godt når han må være seriøs også.
Skuespillerne mestrer kunsten å være foran kameraet. Alle leverer en gjennomgående troverdig prestasjon som puster liv i manuset. Håndtering av kroppsspråk, dialoger, og individuelle scener er ikke noe problem.
Virkemidler i form av filmtekniske grep og fortellerteknikker er flittig brukt, og særlig bruken av speil er genial. Vi får reaksjonene til alle involverte parter, som gjør dialogene farlig ekte. Der mye norsk film er karakterisert av sterile samtaler, tilbyr Suser Avgårde et friskt pust med virkelig ekte, vonde, og morsomme dialoger.
Mot slutten av filmen tar protagonistene et oppgjør med seg selv. Kanskje har de kommet forbi kvartlivskrisen, og er klare til å bli voksne med stor v? Det er hvert fall tydelig at alle sitter igjen med usikkerhet, anger, og ensomhet.
Når du går ut av kinosalen føler du nok på det samme som Agnes, Emilie, Daniel og Kasper; at livet sjeldent er enkelt å navigere, og alt bare suser av gårde.
