Hjelp, vi er hekta på Splatoon

Å påstå at Nintendo bare resirkulerer kjente og kjære helter som Mario, Kirby og Link, er en sannhet med modifikasjoner. Det er likevel ikke ofte vi får en storsatsing fra Nintendo som finner sted i et univers vi ikke har sett før, med figurer ulikt noe annet, i en sjanger helt ny for det japanske selskapet. I Splatoon har nemlig de tiarmede blekksprutene forlatt havet, og utviklet seg videre til å bli en intelligent livsform kalt «inklings».

You’re a kid, you’re a squid

Splatoon er et slags skytespill, men i motsetning til andre spill i sjangeren er ikke målet å ta livet av motstanderen, selv om du kan «splatte» dem her også. I stedet skal du utvide territoriet til laget ditt ved å male bakken med blekk, og forpurre motstandernes forsøk på å gjøre det samme. Med fire spillere på hvert lag blir det mye action!

Les også: Anmeldelse – The Novelist eksperimenterer med fortellerteknikk og gir deg ansvaret for en småbarnsfamilies fremtid.

Men det er ikke bare for poengenes skyld at du sprayer blekk: Du er nemlig en «blekksprut» som kan forvandle deg mellom en menneskeform og blekksprutform (squid). Som blekksprut får du en rekke fordeler når du svømmer i lagets farge: du kan gjemme deg, bevege deg raskt, klatre opp vegger og få tilbake helse og generere mer blekk, og tilsvarende tar du skade og beveger deg kjempesakte hvis du skulle havne i motstandernes blekk. Dermed må du balansere tryggheten og bevegeligheten i blekksprutform opp mot våpenbruk i menneskeform.

For å hjelpe deg i kampens hete, kan du velge mellom mange forskjellige våpen som du låser opp etterhvert. Du kan for eksempel rulle over motstanderne med en diger malerull, men da er du hjelpesløs mot skarpskyttere som holder seg i komfortabel avstand. For å dekke kriker og kroker med blekk kan du bruke spray, eller hva med å splatte fienden med kraftige skudd, eller overraske med et våpen som kaster blekkbomber i en bue?

Stilsikker fargeklatt

Hvis det er noe som kjennetegner ungdommen i Inkopolis, hvor spillet finner sted, er det et fokus på mote og alt som er kult, og dette gjelder også spillet i seg selv. I butikkenes sortiment finner du utelukkende plagg som ser kule ut, figurene er kule, de går på en kul måte. De gjør kule bevegelser når de vinner, og de har kule idoler. Best av alt: Hvis noen har et plagg du selv har lyst på, kan du bestille det og få det neste dag. Du kan til og med endre ditt kjønn, øyefarge og hudfarge så mye du bare orker.

Les også: Digital kjønnsdiskriminering – Selv om flere og flere kvinner spiller dataspill, preges fortsatt bransjen av mannsdominans.

Estetikken, universet og spillmekanikkene passer da også sammen som hånd i hanske. Musikken i spillet er (tilsynelatende) ikke komponert av Nintendos komponister, men er i stedet framført av squidpopgrupper som Squid Squad, som leverer alt fra squidmetall-ish til squidrock, for ikke å nevne Squid Sisters, som leverer fengende squidpop-rytmer. Fargene som du sprayer er de deiligste fargene du kan dekke en by med, og veggene er dekorert med grafitti som egentlig er tegninger andre spillere har laget. Alt passer inn som en del av universet. Splatoon tør å være seg selv og vise seg fram, enten det er den spesielle musikkstilen, pastellfargene eller brukergrensesnitt med blekk som tema.

Tilgjengelig tilfredsstillelse

Splatoon er ikke bare veldig pent å se på, det er også veldig tilfredsstillende å spille. Bare det å gå løs på de forskjellige brettene og dekke dem med et tjukt lag blekk, føles bra. Våpnene har ordentlig god lyd, blekket klasker i det det treffer bakken, og motstandere gir fra seg vemodig jamring i det de «dør» (splatter) på en barnevennlig måte.

Men best av alt: Det er nesten ingen dødtid. Brettene lastes inn på få sekunder, og kampene varer i 3 minutter. Blir du splattet, er du tilbake før du vet ordet av det, og derfra kan du hoppe over til en av lagkameratene dine og ta opp kampen. På vei til kamphandlingene finner du garantert et hjørne som ingen har malt enda, og du får poeng hver gang du utvider lagets territorium. Du blir i det hele tatt belønnet hele tida, du påvirker alltid kampens resultat og kan attpåtil få og gi komplimenter til medspillerne dine. Jeg tror dette er grunnen til at jeg har blitt såpass hekta: Livet føles fattigere når jeg ikke får belønning til enhver tid.

Splatoon er også et veldig tilgjengelig spill. Min erfaring med skytespill begrenser seg til gåtespillet Portal, men etter kort tid har jeg taket på bevegelsesstyringen, som jeg synes er intuitiv og presis. Selv hvis du ikke er noe særlig erfaren, kan du alltids gjøre en innsats for laget ved å dynke områder i blekk, og du er, som nevnt, straks tilbake hvis det skulle gå galt. Uansett om du vinner eller taper tjener du poeng og penger, og lagene settes sammen på ny for hver kamp, så du starter alltid med blanke ark.

Du trenger heller ikke tenke på at det er andre mennesker du spiller med, siden det ikke er mulig å snakke sammen. Dermed unngår du frykten for skjellsord fra frustrerte medspillere, som faktisk er grunnen til at jeg aldri har prøvd meg på nettspilling på PC, siden jeg føler meg så dårlig beredt. Her får du lov til å spille dårlig, slik at du har sjanse til å bli bedre.

Les også om e-sport og dens framgang i Norge i den nyeste utgaven av Under dusken, side 44-45(pdf).

Har du lyst på andre utfordringer og trening, kan du redde den store, elektriske Zapfisken i en enkeltspillerdel, som består av 29 brett med forskjellige hindre og fiender. Å finne den gjemte rullen i hvert brett byr på en ekstra utfordring som belønner deg med bakgrunnskunnskap om Splatoon-universet, som ikke nødvendigvis er slik du tror det er.
Og synes du vanlig flerspiller blir for ufokusert og useriøst, kan du prøve deg på rangerte kamper der dere skal kontrollere et eller flere områder på kartet. Da er det ekstra viktig å holde seg i live og vinne de enkelte duellene.

Ikke helt perfekt

Nintendo har riktignok ikke rykte på seg for å være særlig begeistret for nettspilling, men dette fungerer faktisk bra i Splatoon, og vi er lovet nytt innhold og oppdateringer til spillet de neste månedene. De eneste problemene jeg opplever, er at jeg i blant får kampene avbrutt av feilmeldinger eller at andre spillere forsvinner fra kampen av samme årsak. Dette er spesielt problematisk fordi det ikke er mulig å fylle på med spillere underveis i kampen, med den konsekvens at et av lagene må spille i mindretall. Det hender også at jeg henger litt etter alle andre og malingen på bakken slutter å oppdatere seg. Selv om problemene går i perioder, er de såpass utbredt at det blir plagsomt. Det bør være mulig å forvente mer av et spill der nettspilling er såpass sentralt.

Og selv om jeg skrøt av mangelen på kommunikasjonsmuligheter, savner jeg en integrert løsning for å snakke med vennene dine – vi i Nerdeprat måtte ty til gode, gamle Facebook. Vennespilling generelt virker til å være nedprioritert; på nettet kan du i skrivende stund bli med i de samme kampene som vennen, men det er tilfeldig om dere havner på samme lag. Skal dere spille flere på samme spillmaskin, må dere spille én mot én – en på TVen og en på Wii U-kontrolleren. Dette er forsåvidt morsomt, men det er mye mer gøy med 8 spillere enn 2. Kompisgjengen bør enten sitte hjemme med hver sin Wii U og Splatoon, eller samles rundt dedikerte sofaspill som Mario Kart 8 og Super Smash Bros.

Problemer til tross: Splatoon er noe av det beste Nintendo har laget; en fargerik fest i en ellers brun og dyster sjanger. Nyvinninger som blekksprutformen og territoriekamper, samt det unike, men gode audiovisuelle uttrykket gjør spillet til en frisk opplevelse. Men nå merker jeg abstinensene komme, så vi sees på slagmarken! (Tips om behandlingsinstitusjoner mottas med takk)

Hva syntes du om Splatoon? Har du spørsmål eller synspunkt? Legg gjerne igjen en kommentar!

Til informasjon: Anmelderen har spilt Splatoon i ca. 45 timer. Amiibo-funksjonaliteten er ikke testet. Vi har fått et eksemplar av spillet fra Nintendo etter lansering, men har ikke signert noen avtale som begrenser hva vi kan skrive om spillet.