Omstilling er et tiltak for velferdsstaten

Bedrifter har bygget ut telefonlinjer og legekontorer, sponset oppussing av kirker og lokallag. De har hevet levestandarden for sine egne arbeidere, men også samfunnet rundt.

Til tider har bedrifter også brakt med seg miljøproblemer. Farlig avfall forurenser lokalmiljøer, og de som har tatt opp kampen mot dette har ofte møtt sterk motstand. Det er både motstand fra industrien selv, men også fra lokalsamfunn som frykter å miste arbeidsplasser og økonomisk trygghet. 

Nettopp fordi industrien løfter det lokale velferdsnivået, oppstår det også en skummel avhengighet. Når lønnsomheten faller eller naturressursene tømmes, kan bedrifter flytte videre. Da står lokalsamfunnet igjen uten arbeidsplasser og sin viktigste kilde til velferd. Denne dynamikken kan vi se igjen i forholdet mellom Norge og Equinor. Jeg kommer aldri til å argumentere for at oljeindustrien i Norge ikke har bidratt til å øke levestandarden vår.

Oljen vi fant på 70-tallet har bidratt til å bygge det velferdssamfunnet vi har i dag, og er blant grunnene til at vi har en av verdens høyeste levestandarder. Til tross for denne velstandsutviklingen, vet vi at olje og gass samtidig påfører klima store skader. Vi opplever stadig mer ekstremvær. Ekstremværet Hans kostet staten over syv milliarder kroner, og vi er fortsatt ikke helt sikre på hva opprydningen etter Amy vil koste.

I sommer opplevde vi en unormalt langvarig hetebølge i Norge, som for noen var utmattende, og for andre behagelig. I resten av Europa har denne hetebølgen derimot betydd 2300 flere døde enn det som ville vært normalt i samme tidsrom.

Likevel klarer vi ikke å slutte med oljen.

Vi trenger den for sykehusene, vi trenger den for utdanningssystemet og vi trenger den for velferdsstaten. Men gjør vi egentlig det? Hvor bærekraftig er det egentlig å legge alle eggene i denne ene oljefylte kurven?

Oljen har vært en stødig inntektskilde i rundt femti år, men når stadig flere europeiske land omstiller seg, vil etterspørselen falle. Det blir misvisende å hevde at velferdsstaten ikke kan overleve uten olje. Det er mer realistisk at den ikke vil kunne overleve med olje.

Omstillingen handler ikke bare om et globalt klimahensyn, men også om å sikre bærekraften i vår egen økonomi og samfunnsmodell. For å bevare den velferden oljen en gang skapte, må vi frigjøre oss fra den.

LES OGSÅ:  NTNU burde ha plantebaserte kantiner

Dette er et debattinnlegg. Meningene er debattantens egne. Ønsker du å ytre deg i Under Dusken? Send inn debattinnlegget ditt til debatt@studentmediene.no!