Filmanmeldelse
Se meg – Jeg ser filmen, men ikke visjonen
Nina Krag prøver å skape en særegen norsk versjon av en filmtrope man har sett for mye av i de siste årene. Det blir bare et forsøk og ikke noe mer.
Se meg er nok en gjenfortelling av en overraskende populær undersjanger av romantisk thriller. Eva er konen til ordføreren og lærer på videregående, samtidig som hun driver med frivillig arbeid og bruker fritiden sin på å bistå sin høytstående manns valgkampanjer.
Vi møter henne i en del av livet der mannen hennes, Jostein, har hatt en affære, og Eva føler seg utilfreds i forholdet. Når hun møter den bare 18 år gamle Amir på asylmottaket, ser Eva dette overraskende nok som en mulighet for å uttrykke hennes utilfredshet i forholdet.
Det er tydelig at det er gjort en stor innsats for å få filmen til å se estetisk bra ut. Kinematografisk sett er det lite å trekke på kameraarbeidet. Mye «lens flare», nærbilder og håndholdt kamera fremmer den personlige stemningen som regissøren vil hente fra skuespillerne.
Spesielt Pia Tjeltas prestasjoner klarer å hente en helt særegen relasjon med både publikum og kamera gjennom disse kinematografiske valgene. Dessverre er det her det positive ender.
I samme stil som Babygirl , En affære eller L’Été dernier utforsker filmen forholdet mellom søken etter anerkjennelse og behovet for makt. Likevel sliter Se meg med å klare å skille seg fra filmene som virker å være inspirasjonskildene til dette verket.
Gjennom hele filmen satt jeg med spørsmålet: «Hvorfor kan ikke dette fortelles
gjennom en ung jente? Eller fra Josteins
perspektiv?». Filmen kunne vært en
realistisk skildring om innvandring og
oppvekst eller en absurd humoristisk
versjon av midtlivskomedien. Det virker
som om Se meg fortelles gjennom Eva
kun fordi andre filmer har gjort det før.
I Babygirl gjøres dette på en unaturlig måte for å fremme det humoristiske ved en slik absurd situasjon. L’Été dernier er et bevisst forsøk på å utforske tabu og ukomfortable situasjoner. Se meg lander på noe som er midt mellom alt dette.
Det unaturlige utsnittet av Evas liv funker ikke for karakterens valg. Man ender opp med å le av hvor urealistiske avgjørelsene til Eva blir fordi livsutsnittet ikke gir seeren nok forklaring og karaktermotivasjon. Derfor sliter filmen med å presentere et tydelig budskap.
Det er én ting å ikke klare å si noe om det store bildet eller politikk; det er det nesten ingen karakterfokuserte filmer som klarer. Men når den sliter med å si noe personlig, noe om det indre livet, hvorfor lages filmen, da?
